Høyresiden i norsk politikk har en tendens til å overdrive sin retorikk i kritikken av AP-staten. Påklistrede merkelapper om sosialisme og tirader hvem som var for lukkelov, etermonopol og regulert boligmarked på 80-tallet tjener ikke særlig til opplysning i dagens politiske debatt.Det betyr derimot ikke at den sosialdemokratiske likhetstanken ikke hindrer menneskers drømmer og muligheter også i dagens samfunn. » Read the rest of the entry..

Det er vel få som feller en tåre over at den såkalte avisen Søndag Søndag nå er konkurs, kanskje med unntak av de som benytter seg av “servicetilbudene” som annonseres bakerst i avisen.

Fra et ytringsfrihetsståsted kan det selvfølgelig alltid argumenteres med at det er trist når enkelte medier må kaste inn årene, men hva har egentlig Søndag Søndag bidratt med for å berike offentligheten? Avisen har stort sett bestått av ferdigproduserte byråartikler, halvnakne damer som visstnok er fra Jessheim og en haug med annonser om damer som gjerne besøker deg hjemme elller i den byen de er på rundreise i. Andre ting avisen huskes for, er at den var det første mediet som følte at offentligheten hadde et akutt behov for å få vite detaljene om tragedien med Gro Harlem Brundtlands sønn, og derfor valgte å smøre det ut over hele forsiden. I tillegg var det landets første søndagsavise, i den grad produktet fortjener en slik betegnelse.

Søndag Søndag har vært truet av nedleggelse før, la oss håpe at undergangen er endelig denne gangen!

Dagsavisen melder at Rune Gerhardsen, som har tapt 3 av 4 valgkamper, igjen blir Oslo APs byrådslederkandidat, noe som forøvrig ble kringastet av den nye videobloggen VRWC allerede for 2 uker siden. Når man ser på Gerhardsens merittliste, blir dette som å bringe sauen tilbake til slakterbenken.

Det har lenge vært en “offentlig hemmelighet” i hovedstadens politiske miljø at Rune Gerhardsen kommer til å bli til å bli Oslo APs byrådslederkandidat nok en gang. Når APs hofforgan Dagsavisen nå bekjentgjør dette, er det imidlertid ikke lenger noen tvil. Den eneste mulige utfordrer kunne ha vært den anononyme og grå Trond Jensrud, med sterke bånd til fagbevegelsen. Den mektige lederen i Oslo AP, Jan il Bøhler, har imidlertid tydeligvis skjønt at Jensrud ikke kommer til å bli pop nok for velgermassen, og satser derfor nok en gang på mannen som er mest kjent for å være sønn av den såkalte landsfaderen Einar Gerhardsen.

Men med Rune G. som toppkandidat kan man ihvertfall se frem til mange interessante utspill frem mot kommunevalget. Han har en lang og interessant merittliste over utspill:

* Ville ansette alle de 13.000 arbeidsledige i Oslo kommune
(VG 07.07.1992)

* Ville bruke skattebetalernes penger på å bygge en undervannstunnel i glass fra Vippetangen til Hovedøya (Aftenposten Aften 09.07.1993)

* Hinker på et bein når han pusser tennene (Aftenposten Aften 13.09.1991)

* Innførte skjenkekring i Oslo sentrum, noe som førte til oppblomstring av en rekke illegale serveringssteder (VG 14.04.1994)

* Ville innføre en ekstra sentrumsskatt for lokaler og kontorer i Oslo sentrum (Aftenposten Aften 29.01.1990)

* Rune Gs fremtidsvisjon er mer industri til hoevdstaden når han ser frem mot 2010 (Aftenposten 13.02.1988)

* Husokkupanter er ikke et ordensproblem, men et sosialt problem (Aftenposten 24.8 1987)

Oslo AP har tydeligvis problemer med å rekruttere lederfigurer. De siste valgene har man dratt opp Åse Kleveland og Elin Horn for å gjøre seg mer sexy blant velgerne, uten noe særlig hell. Denne gangen spekuleres det i om partiet rett og slett lar være å stille ordførerkandidat. Istedenfor stiller man nok engang med den evige taper Rune G., mannen med rekord i antall strykninger i Oslo. I 1995 da han satt som byrådsleder, fikk han mer enn 10.000 strykninhger, og fikk færrest stemmer av samtlige av APs bystyrekandidater (Aftenposten 15.09.1995)
Oslo AP satser med andre ord på same shit, same wrapping! Det er nok tvilsomt om sauen overlever møtet med slakterbenken denne gangen.

Dagsavisen melder i dag den gledelige nyheten at familiene er mer pålitelig enn kommunene, og at eldre derfor velger å få hjelp fra familien i stedet. Dette er imidlertid ikke ment som en gladnyhet fra Dagsavisen, men snarere som en kamp for økte offentlige utgifter.

For alle som ikke er sosialister, må imidlertid det Dagsavisen presenterer som en gal utvikling snarer fremstå som det motsatte; en riktig og ønskelig utvikling. Det kan ikke være slik at det er et mål at flest mulig skal være avhengig av offentlig hjelp, selv om enkelte på venstresiden kanskje ønsker det. For liberalkonservative er det ikke det offentlige som er den primære skaperen av trygghet og velstand, men derimot den enkelte selv og deres familier. Det offentlige bør kun være et supplement, i de tilfellene hvor man selv ikke har mulighet til å få ivaretatt basale behov.

Dette er et prinsipp som også tidligere sosialdemokrater etterlevde , bla. gjennom regelen om gjøre sin plikt før man krevde sin rett. Det er mange av den gamle arbeiderklassens kjemper som mente at det ville være skammelig å kreve hjelp av det offentlige i de tilfeller hvor man hadde mulighet til å klare seg selv. Dessverre har dagens sosialdemokrater beveget seg mot sosialistene i synet på staten som garantisten for lykke og velferd. Dette ble godt illustrert gjennom stortingspresident Torbjørn Jaglands kommentarartikkel i Dagsavisen 30.6 (ikke på nett) hvor han bla. skriver:

”Velferdsstaten har blitt nødvendig del av alle menneskers liv. I velferdsstatens trygghet ligger friheten”

Sitatet sier mye om dagens sosialdemokraters samfunnssyn. Dersom alle skulle være avhengig av velferdsstaten, bør det være grunn til å stille spørsmål med hva slags samfunn vi lever i. Det er svært mange i dag som er fullstendig i stand til å leve bekymringsfritt uten å være avhengig av velferdsstatens ytelser. Samtidig ser på en rekke områder at de som virkelig er avhengig av offentlig hjelp, ikke får nødvendig hjelp for å komme seg på beina igjen. Det vil være ganske naivt å tro at dette ikke har en viss sammenheng med at velferdsstaten har utviklet seg i den retning Jagland ønsker, den har blitt altomfattende. Dagens velferdsstat inndrar en del av inntekten til majoriteten til befolkningen gjennom skatteseddelen, som de så fordeler tilbake til de samme menneskene gjennom tjenester, bidrag osv . Hvorfor ikke inndra litt mindre av folks inntekter, slik at de isteden kan ivareta flere behov selv, og så fordele tilbake til som virkelig ikke klare seg på egenhånd? Da hadde man også kunne slanket byråkratiet som sluker en del av skatteinntektene på veien mot omfordeling.

Men tilbake til Dagens artikkel i Dagsavisen. Det må jo være en flott utvikling hvis familiene igjen tar større ansvar for å hjelpe sin eldre. Utover å føle en moralsk forpliktelse til å hjelpe de som har oppfostret og støttet en gjennom hele livet, dreier dette seg like mye om omtanke og nestekjærlighet for våre nærmeste. Det kan ikke være slik at vi skal ha et velferdssystem som fratar oss ansvaret for å være omsorgsfulle og medhjelpelige mot våre familemedlemmer.

Og ja, selvfølgelig er jeg klar over at alle eldre ikke har nær familie i umiddelbar nærhet som kan bistå med husarbeid, innkjøp osv. Det er allikevel ikke dermed sagt man bør rope høyt på at det er kommunen som skal ha et ansvar for å gjøre alt. Flertallet av norske eldre er ikke minstepensjonister. De sitter ofte på stor formue, og har rimelig greie pensjonsutbetalinger. I slike tilfeller er de fullt i stand til å sørge for at en del huslige aktiviteter kan ivaretas selv uten bistand for kommunen.

I følge SSB hadde en alderspensjonist i gjennomsnitt i 1999 143 700 kroner i disponibel inntekt, eller 11975 kroner per måned, noe som utvilsomt har steget til et høyere beløp i dag, vel 7 år senere. Det betyr selvfølgelig at svært mange pensjonister har mulighet til å betale en tusenlapp i måneden for rengjøring av leilighet, og en femtilapp i uken til den lokale kjøpmannen for å få tilkjørt matvarer hjem. Dersom disse faktisk sørget for dette selv, kunne kommunene ha gitt bedre hjelp til de som ikke har en slik mulighet.

Selvfølgelig finnes det en del som ønsker at foreldrene skal bruke minst mulig penger, slik at arven kan vokse seg størst mulig. Det kan imidlertid ikke være velfredsstatens oppgave å sørge for ivaretakelse av fremtidige arvelodd.

I motsetning til Dagsavisen, applauderer jeg en utvikling hvor familiene viser mer omsorg og nestekjærlighet for de eldre.