Når juryen i NOKAS-saken frikjente Thomas Thendrup, betyr det at minst fire av ti jurymedlemmer må ha stemt for frikjennelsen. Fagdommernes tilsidesettelse av juryens avgjørelse kan være nok et eksempel på den arrogante holdning til juryordningen som har solid fotfeste i deler av den norske juriststanden.

For å tilsidesette en juryavgjørelse om frifinnelse, kreves de at alle tre fagdommerne er enige om at den tiltalte ”utvilsomt ” er skyldig, kan de sette juryens frikjennelse tilside (Straffeprosessloven §376a). I slike tilfeller må den tiltalte igjennom en ny rettssak med tre fagdommere og fire lekdommere. I disse må altså enten samtlige lekdommere være enige om at tiltalte er frikjent, eller så må også noen av fagdommerne stemme for frikjennelse. Det siste sitter antageligvis langt inne, da det vil være svært vanskelig for noen fagdommere å stemme for frikjennelse etter at tre av landets lagdommere har erklært at det er”utvilsomt” at Thendrup er skyldig. Norge er et lite land, og juristmiljøet er enda mindre. I praksis så betyr derfor tilsidesettelsen av juryens frikjennelse ikke bare at saken må behandles på nytt, men også at det er overveiende at Thendrup blir dømt.

Og nettopp holdningene i juristmiljøet er interessante i denne saken. En svært stor andel av landets jurister har en relativt arrogant holdning til jurysystemet. Etter seks års juridiske studier med påfølgende arbeidspraksis er det mange av våre jurister som har vanskelig for å forestille seg at menigmann som er representert i juryen er kompetent til å fatte juridiske avgjørelser i straffesaker. Som oftest kamufleres denne holdningen under argumentet om at der problematisk at juryen ikke har en begrunnelsesplikt for sin avgjørelse. Selv har jeg nesten blitt sjokkert over den overdrevne troen på dommernes kompetanse og ufeilbarlighet som en rekke av mine tidlieger studievenner hatr vist mens de har snakket nedsettende om juryordningen.

Dette er selvfølgelig et svært vikarierende argument. De fleste juryavgjørelser krever ikke at man tar stilling til kompliserte rettslige spørsmål. I det store og det hele er det bevisbedømmelse juryen utfører når de avgjør om noen er skyldig eller ikke. Heller ikke norske dommere er eskperter på bevisbedømmelse, det er de juridiske splrsmålene de presumptivt skal være gode på.

Juryordningen baserer seg på prinsippet om at man skal dømmes av sine likemenn, og at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. Dette prinsippet stammer fra de første moderne rettsystemene, og i Norge har vi hatt juryordning siden 1887. Det motsatte ytterpunktet ville vært at det kun var dommere som dømte i straffesaker, noe de færreste er tilhengere av.

De mest aktuelle alternativet motstanderne av juryordningen peker på, er å ha meddomsrett i alle straffesaker, istedenfor en fortsatt juryording. Fordelen med meddomsretten er at de begrunner sin avgjørelse skriftlig, og lekfolket har jo flertall der også. Her stopper etter mitt syn imidlertid også fordelene.

I dagens meddomsrett i tingretten, er det kun to lekdommere og en fagdommer. I disse sakene kreves det at begge lekdommerne er enige, hvis de skal overkjøre fagdommerens syn. Selv om muligheten er der, skjer dette i det færreste sakene. Dette kan selvfølgelig skyldes at lekdommerne er enige med fagdommerne. Det finnes imidlertid også mange andre nærliggende mulige forklaringer. I en meddomsrett deltar fagdommeren direkte i diskusjonen om skyldspørsmålet, mens i saker med jury, eller lagrette som det heter på fagspråket, instruer kun fagdommeren lekfolket om hva de må ta stilling til.

Når fagdommeren deltar direkte i diskusjonen, øker naturligvis også muligheten for å påvrike lekdommerne. For det første vil fagdommeren automatisk ha en autoritet i mange lekdommeres øyne, i og med at han er en fagperson. Dessuten vil fagdommeren i slike situasjoner kunne tilpasse sin juridiske argumentasjon ut fra hva han føler nødvendig for å overtale meddommerne til å bli enige med sitt eget syn. Fagdommere har dessuten ofte deltatt i en rekke straffesaker, og man kan fort bli relativt kynisk i sin utøvelse av dommergjerningen og få holdninger ala ”jeg kjenner igjen en skyldig person med engang jeg ser en”. Selvfølgelig finnes det en rekke samvittighetsfulle dommere som er opptatt av å ikke være for ledende mot meddommerne. Men det vil være naivt å tro at det ikke forekommer en rekke eksempler hvor dommeren kjører hardt på sin egen vurdering, og kjemper for fullt gjennomslag for sitt syn.

Jeg ved et par anledninger selv vært meddommer i straffesaker, og har vært vitne til eksempler på utidig forsøk på fagdommer i å påvirke meddommere allerede før domsforhandlingene er ferdigbehandlet. ”Jeg har aldri hørt noen som har løyet så mye i en rettsal”, er et direkte sitat fra en dommer under en pause i en rettsforhandling hvor jeg var meddomer.

Norge har allerede et av de mest påtalemyndighetsvennlige rettsystemer i retten. Ved en frikjennelse i tingrett og lagmannsrett, har påtalemyndigheten full anledning til å anke saken til høyere innstans til skade for tilltalte. I USA, som ikke akkurat er kjent for å ta på kriminelle med silkehansker, kan ikke påtalemyndighetene påanke frifinnelser hva angår føderale forbrytelser, og det samme er tilfelle i mange etter mange av delstatenes lovgivning. I Norge kan altså i tillegg fagdommerne sette til side en jurys avgjørelse.

Dersom holdningen fortsatt skal være at bedre at ti skyldige går fri enn at en uskyldig blir dømt, vil det å fjerne juryordningen være et skritt i stikk motsatt retning.

Kaptialismus og Liberaleren skriver også om juryordningen sett i lys av NOKAS-saken.

Etter lengre tids pause har jeg bestemt meg for å blåse liv i ToDolan igjen. Nå på ny plattform etter at jeg har flyttet fra blogspot og over til wordpress. Dessverre ble ikke kommentarene fra den gamle bloggen med når jeg byttet til Wordpress, grunnet et sant passordhelvete etter at blogspot gikk over til en nyere versjon. For de spesielt interesserte kan fortsatt de gamle innleggene med kommentarerr leses på http://todolan.blogspot.com.