Til tross for at AP foreslo eiendomsskatt uten bunnfradrag i Oslo i 2004, 2005, 2006 og 2007 hevder Dag Harlem Stenersen at FRP lyver når de sier at et byråd med AP kommer til å innføre eiendomsskatt. Jeg skal ikke gå inn på den semantiske diskusjonen om teksten i APs program. Historien viser imidlertid klart at du kan stole på AP når det gjelder spørsmålet om eiendomsskatt; den innføres uavhengig av valgløfter.

Fant forøvrig denne på youtube:

Iflg. APs egne hjemmesider og deres hofforgan Pravda, ehh Arbeiderbladet(eller Dagsavisen som de visstnok nå kaller seg) så er AP visstnok skolepartiet. Erfaringene viser dog en annen historie.

Bakgrunnen for påstanden er en gallup som AP selv har bestilt og som blir referert i Dagsavisen. Denne gallupen viser visstnok at blant de velgerne som synes skolepolitikk er det viktigste spørsmålet i valgkampen så har AP størst tillit. Ok, så langt greit. Det er imidlertid flere grunner til å stusse ved denne målingen:

1) Vi får ikke tilgang til spørsmålet som er stilt respondentene. Enhver med et minimum av kjennskap til statistikk vet små endringer i ordstillingen på samme type spørsmål vil gi utslag på svarene. Man får ofte de svarene spørsmålsformulereren ønsker, i dette tilfellet AP.

2) Vi får ikke vite noe om prosentsatsen på verken APs eller andre partiers score på spørsmålet som er stilt.

3) Bakgrunnen for at AP skal være skolepartiet er “Blant velgerne som synes skole er aller viktigst, har Ap klart størst tillit” iflg. Dagsavisen. Dette er interessant fordi vi ikke vet hvor mange som har oppgitt at skole er aller viktigst. Det faktum at AP har solgt inn opplysningen om at det er blant velgerne som synes skole er aller viktigst de scorer høyest, er også en sterk indikasjon på at AP totalt sett ikke har størst tillit blant hele velgermassen i skolespørsmål.

Og det er gode grunner til å stille spørsmål ved påstanden om at AP er skolepartiet. Hovedvekten av rammene for norsk skole bestemmes på nasjonalt nivå. Dette gjelder overordnet ressurstilgang, læreplaner, lærerutdanning, klassetrinn, antall skoleår osv. I denne sammenheng er det altså grunn til til å peke på at AP har hatt ansvaret for den nasjonale skolepolitikken i det store flertallet av årene etter annen verdenskrig. De manglene som eksisterer i norsk skole i dag har således partiet et sterkt medansvar for.

- Når barn begynner på skolen har de en rekke forventninger til hva som venter dem. Lærelysten må ivaretas og motiveres fra første dag, og barna må lære gode arbeidsrutiner. Flere timer de første årene er en oppfølging av vårt ønske om å legge vekt på “tidlig innsats” i skolen, sier Anniken Huitfeldt i en kommentar på DNAs nettsider.
Uttalelsen er fornuftig, problemet er bare at Huitfeldt glemmer å nevne at når AP innførte skolestart for 6-åringer, var det ikke meningen at barna skole lære verken å lese, skrive eller å regne i førsteklasse. Dette var bakgrunnen for at Høyrestyrte Oslo så seg nødt til å innføre obligatorisk lese- og skriveopplæring fra 1. klasse allerede i 2004, til protester fra røde politikere.

AP sier videre at de er bekymret for teorisvake elever som faller ut av videregående skole, og elever i ungdomsskolen som ikke er motiverte eller i stand til å gjennomføre en teoritung videregende opplæring. Da burde de kanskje reflektere over hvorfor de ved innføringen av reform 1994 fratok elevene muligheten til å gå rett over i fagopplæring etter ungdomsskolen, eller hvor Gudmund Hernes innførte en læreplan hvor elever på mekaniske fag måtte gjennom samisk og gammelnorsk i norsktimene….

AP sier videre at de vil ha lærere som er mer spesialiserte inn mot fag og hovedtrinn. Vel da er det merkelig at de stemte mot følgende når Stortinget i 2002 behandlet stortingsmeldingen om lærerutdannelsen:

” Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at det må stilles spesifiserte krav til faglig dybde og bredde for å kunne undervise på de enkelte nivå i skolen. Dette kan enten gjøres ved utarbeidelse av forskrifter som fastsettes av departementet, eller at den enkelte skoleeier og tilsettingsmyndighet utarbeider egne retningslinjer. Disse medlemmer vil understreke at for å undervise på ungdomstrinnet i grunnskolen bør hovedregelen være minimum ett års fagstudium i de aktuelle undervisningsfag, med mulighet for unntak ved små skoler eller hvor andre forhold gjør det praktisk vanskelig å oppfylle hovedretningslinjene”

AP mente isteden at “målet om at lærere som skal undervise på ungdomstrinnet har ett års fagstudium i de aktuelle undervisningsfag, ikke kan være et absolutt krav”.

AP mente også at det var greit at føreskolelærere hvis hovedutdannelse tar sikte på arbeid i barnehagene skulle kunne ha eneansvar for undervisningen i 1.-3. klasse ved å ta ett års videreutdannelse. AP var forøvrig mot at lærerstudenter som minimum måtte ha karakteren 3 i matte, norsk og engelsk for å komme inn på lærerutdannelsen, og de var mot at søkere til lærerutdannelsen skulle ha minimum 35 skolepoeng fra videregående skole. M.a.o. synes AP det er greit at teorisvake elever skal kunne bli lærere….

Dette er bare noen eksempler fra nyere historie på at AP bør være forsiktig i å uttrope seg til “skolepartiet”. Det er selvsagt positivt hvis de nå insner at de tidligere har tatt feil, men deres forslag blir ikke troverdige før partiet kommer med en slik innrømmelse.

Nettavisen og TV2 stiller opp som mikrofonstativ når Hans Geelmuyden later som han er en Høyre-velger som forlater partiet på grunn av partiets håndtering av ordfører-skandalen. At han har en egen agenda, falt det naturligvis ikke inn å tenke på for oppslagshungrige journalister.

Hans Geelemuyden har sammen med sin kone vært en av de fremste forkjemperne mot Oslo kommunes planer om å flytte USAs ambassade fra DRammensveien til Huseby. Denne kampen har blitt dratt så langt at det åpenbart har utviklet seg en konflikt mellom om Per Ditlev Simonsen og Gellemuyden familien, se f.eks. dette leserinnlegget fra Geelmuydens kone. Fordi av oss som har fulgt med på Geelmuydens utspill de siste to årene er det åpenbart at ingen i familien hadde planer om å stemme Høyre ved valget i 2007. Hans Geelmuyden selv har for eksempel skrevet følgende på Husebyskogens venners nettside:

“Man skulle tro at politikere var mer opptatt av å forsvare svake grupper enn å gjøre seg til talsmenn for de sterke. Likevel prioriterer Oslo Høyre amerikanske interesser fremfor miljøhensyn og Oslofolk. Jeg har allerede begynt å glede meg til kommunevalget i 2007″

Er det virkelig noen som tror at Geelmuyden hadde planer om å stemme Oslo Høyre ved valget etter ha lest dette? Nettavisen lar således Hans Geelmuyden misbruke sin posisjon som kommunikasjonsekspert for å diskreditere Høyre i Oslo for derigjennom å fremme sin egen agenda.

Jøran Kallmyr skriver om det samme.

Oppdatert:
Liberaleren har også en post om samme tema med flere interessante opplysninger om Geelmuydens agenda.

Det er sannsynligvis SV’eren og ikke kommunikasjonsrådgiveren Beate Barth-Nossum som til Aftenposten.no fyrer av kraftige adjektiver om Oslos ordfører Per Ditlev-Simonsen i saken om Ditlev-Simonsen familiens mulige hemmelige bankkonti i Sveits.

Undertegnede støtter på ingen måte opprettelse av bankkonti i utlandet som unndras beskatning, og dersom Oslo ordfører Per Ditlev-Simonsen gar gjor noe ulovlig bør det naturligvis få konsekvenser for ham. Det er heller ikke til å nekte for at ordførerens håndtering av denne saken ikke akkurat går inn i historiebøkene som speielt godt PR-håndverk.

Når Beate Barth-Nossum som for tiden er kommunikasjonsrådgiver i Geelmuyeden Kiese slår på stortromma i kraft av sin profesjon og kommer med utsagn som at ordføreren fremstår som en parodi på en Høyremann, at velgerne kan stille spørsmål med integriteten til hele partiet Høyre og at ” Avsløringene vil gi folk en påminnelse av Høyre-klisjen som Høyre gjerne vil bort fra”, så er det grunn til å ta dette med en klype salt.

Barth-Nossum har inntil nylig (med mindre hun fortsatt er?) vært aktiv i Oslo SV. Etter stortingsvalget i 2005 ble hun bl.a. oppnevnt av SVs sentralstyre som en av Oslo SVs medlemmer i SVs evalueringsutvalg. Selvfølgelig har mange i PR-bransjen en politisk fortid, og dette skal ikke nødvendigvis hindre de i å kunne uttale seg om faglige ting hva politikken angår. Når man ser på Barth-Nossums kraftsalver har man imidlertid god grunn til å spørre om hun ikke er farlig nær ved å blande kortene i denne saken. Dette blir nesten like troverdig som om Fidel Castro skulle kommentere menneskerettighetssituasjonen i Nord-Korea.

Til tross for at elevene i grunnskolen i Oslo har bedre resulater enn både landsgjennomsnittet og større byer som Trondheim, Tromsø, Stavanger, Kristiansand og Drammen, klarer Aften med sin kampanjejournalistikk å publisere en artikkel om grunnskolesatsning med overskriften “Oslo dårligst i klassen.

Selv om det er åpenbart at Aften har startet en kampanje for et skifte av politisk lederskap i Oslo, så bør en avis som kaller seg seriøs ihvertfall holde seg til et minimum av objektiv saklighet i sin dekning. Når man forsøker å tegne et skandalebilde av Oslos skolesatsing utelukkende basert på at Oslo bruker en mindre andel av sine netto driftsutgifter (23.8%) mot Trondheim (30.2%), Tromsø (33.7%) og Bergen (27.1%) så blir det ikke veldig seriøst for å si det mildt.

Tallene har Aften hentet fra SSB. Problemet med Aftens sammenligning er imidlertid at tallene de baserer seg på ikke tar høyde for at det er åpenbart at Oslo som både kommune og fylkeskommune nødvendigvis må benytte en lavere andel av sin totale utgifter til grunnskole enn byer som Tromsø, Trondheim og bergen som bare har kommunale oppgaver. Av sine totale utgifter skal Oslo også dekke fylkeskommunale oppgaver som for eksempel videregående skoler. At kommunens andel av driftsutgiftene brukt til grunnskole er lavere enn andre norske byer er derfor er derfor naturlig, og skyldes ikke politisk nedprioritering av grunnskolen.

Det Aften selvfølgelig heller ikke nevner er andre intressante opplysninger fra den samme statistikken som SSB har utgitt.. Den samme statistikken viser nemlig også at det langt fra er noen sammenheng mellom hvor mye penger skolene bruker på grunnskolen og hvilke resultater elevene oppnår. Som SSB skriver:

“Elevenes prestasjoner måles ofte i grunnskolepoeng. Ut i fra tallmaterialet kan en ikke si at jo færre elever per lærer/elevtimer per lærertime, desto bedre grunnskolepoeng. Finnmark med færrest elevtimer per lærertime på ungdomstrinn, har lavest gjennomsnittlig grunnskolepoeng av alle fylker. “

Gjennomsnittlig grunnskolepoeng beregnes som summen av elevenes karakterer i 11 fag. Ut fra SSBs statistikk kan vi se at Osloelevene som er har et gjennomsnitt på 44.4 grunnskolepoeng er bedre enn både landsgjennomsnittet (43.63) og Trondheim (44.2), Tromsø (44), Stavanger (43.5), Kristiansand (42.9) og Drammen (43.3). Osloelevene har altså bedre skoleresultater enn nesten samtlige store norske store byer, til tross for at kommunen bruker en mindre andel av sine totale utgifter på grunnskole enn disse.

Det betyr selvfølgelig ikke at Oslo ikke bør jobbe for at elevenes resultater blir enda bedre. Tallene viser imidlertid at det er på tide med å slutte å måle hvilke kommuner som er best på hva utelukkende ved å se på pengebruk slik Aften legger opp til. Det viktigste må være hva man får utrettet for penegene, ikke nødvendigvis å bruke mest mulig av dem.

Med ønske om god bedring til Aften!

-Frognerseteren, Folketeaterbygningen, Bislett bad og Oslo Spektrum er blant de viktige symbolbyggene som byrådet har fått banket gjennom, sier en indignert Rune Gerhardsen til Aften når han beklager seg over at Oslo kommune har solgt bygg de ikke har behov for. Han fortsetter: -En klok kommune med ansvarlige politikere må jo eie mye eiendom der vi kan bygge det vi trenger. Nå stanser barnehagebyggingen opp fordi vi mangler tomter.

La oss ta Folketeaterbygningen som er uthevet ovenfor som et eksempel. Hvis Gerhardsen mener at dette er en bygning som egner seg til bruk som barnehage, så burde han jo snakke med sine partifrender og starte arbeidet med å etablere en privat barnehage der. På den måten kan Det Norske Arbeiderparti skaffe seg flere statstilskudd.

Folketeaterbygningen som Rune G. mener det er så ille at Oslo kommune solgte ble nemlig kjøpt av; ja nettopp, Arbeiderpartiet! Bygningen eies i dag av Youngstorget Eiendom AS et aksjeselskap hvor Det Norske Arbeiderpartiet eier 75% av aksjene og 25% er eiet av OBOS.

Kristin Halvorsen beviser nok en gang at hun er en populist når hun oppforderer Trondheim og Bergen til å innføre rushtidsavgift. Som motytelse lover hun at staten skal bidra med like mye penger som rushtidsavgiften genererer.

Nå er kanskje ikke forslag om en ny avgift i utgangspunktet populær politikk, men når man ser at det er Trondheim og Bergen som skal få nyte godt av statlige gavepenger ved innføring av rushtidsavgift, så begynner dette å lukte populisme. Det synes åpenbart at Halvorsen har gitt opp drømmen om sosialistisk flertall i Bergen ved dette valget, og etter alt å dømme sitter sosialiststyret i Trondheim trygt også etter valget. Dermed kan SV forsøke seg med litt indremedisin rettet mot sine kjernevelgere.

Det mest nærliggende spørsmålet er hvorfor ikke Kristin Halvorsen ønsker å oppfordre Oslo til å innføre rushtidsavgift. Det er her de største traffikale problemene i Norge er, og det er her man virkelig ville kunne se en merkbare nedgang i biltrafikken hvis man gjennomfører et slikt forslag. Svaret må være taktiske hensyn. Som i 2003 ser bystyrevalget i Oslo ut til å bli rekordjevnt, hvor bare noen hundre stemmer kan avgjøre om det blir et borgerlig eller sosialistisk byråd. Halvorsen velger derfor taktikk fremfor prinsipper, da hun åpenbart frykter at en rushtidsavgiftsdebatt i oslo vil svekke venstresiden.Derfor er det tydeligvis viktig for Halvorsen å unngå å minne velgerne på at Oslo SV i sitt kommunevalgsprogram skriver at de ønsker å innføre rushtidsavgift.

“SV-kommuner på topp i sosialhjelp” var tittelen på en propaganda mail som dukket opp i min inbox i dag. Basert på KOSTRA-tall slår SV seg på brystet og hevder at SV-kommunene har bevist at det å “fjerne fattigdommen krever både mer penger å leve av og god oppfølging på andre områder som bolig, gjeld, helse og opplæring”.

Etter å ha sammenlignet alle kommuners gjennomsnittsutbetaling av sosialhjelp, har SVs tallmagikere kommet frem til at kommuner med SV ordførere i gjennomsnitt utbetaler 6307 kr per mnd. i sosialhjelp, noe som visstnok skal være bedre enn snittet for kommuner styrt av andre partier.

SVs påstand er i statistisk øyemed mer eller mindre latterlig. All den tid SV kun sitter med ordføreren i 8 av landets kommuner er grunnlaget for en gjennomsnittsberegning ganske tynn. For det første er det begrenset hav en gjennomsnittsberegning illustrerer, da det er store forskjeller fra kommune til kommune.

SV-styrte kommuner:

Rana 7468
Nesodden 7448
Vinje 7361
Hurdal 7184
Klæbu 6229
Namsos 5670
Berlevåg 4650
Lødingen 4451
Som man kan se av oppstillingen ovenfor er det et spenn i gjennomsittsutbetalingene i SV-kommunene fra 4451 til 7468 kroner per måned. Gjennomsnittlige utbetalinger per måned på landsplan er 5905 kroner per måned. Riktig nok er snittet over dette, men en like dekkende påstand for SV basert på tallene er “4 av 10 SV-kommuner under landsgjennomsnittet for sosialhjelp”. Jeg regner med at en slik overskrift ikker passer like godt inn i partiets budskap…

Kostra tallene viser dessuten at 153 kommuner i Norge som ikke er styrt av SV har høyere gjennomsnittsutbetalinger enn 6307 kroner som er snittet for SV-kommunene. Forøvrig kan det nevnes at KOSTRA-tallene for gjennomsnittsbetaling gjelder alle utbetalinger enten du er enslig eller har forsørgeransvar. Da den demografiske fordelingen av sosialklienter i Norge er ulik (f.eks. flere enslige sosialhjelpsmottagere i byer) er det begrenset hva disse Kostra tallene kan fortelle oss som mål på snille og slemme. Enslige mottagere mottar som kjent mindre enn mottagere med forsørgeransvar.