“Så har flere talere vært innom Kinas rolle i Afrika. Jeg er ikke så pessimistisk der som enkelte har gitt uttrykk for. Utenriksdepartementet har fått laget en egen studie om Kinas rolle i Afrika. Jeg tror at hovedbildet av dette tross alt er positivt. For det første er Kina det landet som gjør akkurat det høyresiden her etterlyser, de driver først og fremst handel med Afrika. Kina bidrar jo til billigere varer nesten overalt i Afrika.”

Sitatet overfor er fra Erik Solheims innlegg i debatten om utenriksdepartementets budsjett for 2007. Solheim har ved flere tilfeller uttalt seg positivt om Kinas engasjement i Afrika. Selvfølgelig er det positivt at land, også Kina, bidrar til økonomisk utvikling gjennom handel med afrikanske land. Men det “høyresiden” etterlyser Solheim, der er fri handel, ikke handel som baserer seg på utbytting og politiske motytelser.

På mandag annonserte Malawi, som er verdens fattigste land (basert på BNP per innbygger) at de bryter de diplomatiske forbindelse med Taiwan etter 41 år. Og her er det rene ord for penga:

“We have decided to switch from Taiwan to mainland China after careful consideration on the benefits that we will be getting from mainland China,” sa Malawis utenriksminister i en uttalelse.

Men ideologitåka kan tydeligvis gjøre selv den mest klarsynte blind. Solheim er jo kjent som en beundrer av Kina og har selv i nyere tid ikke gått av veien for å tale varmt om Kinas tidligere dikator Deng Xiaoping. Deng var mannen som blant annet beordret massakren på den himmelske freds plass i 1989, og han var ansvarlig for at tusenvis av dissidenter mistet livet under hans ledelse.

I Dagsavisen 14. april 2004 ble Erik Solheim spurt om hvilken politiker han har mest sans for. Svaret er meget interessant og kan muligens også kaste noe lys over grunnen til at Solheim er så positiv til Kina:

“Av politikere fra andre land vil jeg trekke frem Deng Xiaoping…. ….han er den som har forandret verden mest til det bedre i den tiden jeg har levd, “ svarte Solheim. Ytterligere kommentarer skulle være overflødige….

Det er fortsatt godt over halvannet år igjen til stortingsvalget i 2009, men det er ikke mange månedene til partienes stortingsnominasjoner sparkes i gang for fullt. Mye tyder på at det vil bli en god del utskiftninger på de øverste listeplasseringene i sentrale Høyre-fylker.

I Oslo er både Per Kristian Foss og Inge Lønning det man diplomatisk kan kalle godt voksne mennesker (henholdsvis 58 og 70 år gamle), og de harhar sittet på Stortinget siden henholdsvis 1981 og 1997. For Foss vil avslutningen av inneværende periode sannsynligvis være siste mulighet til å skaffe seg en sivil jobb, om han skulle ønske det. Han innehar imidlertid forsatt en sentral plass i Høyre som nestleder, og ettersigende oppfattes han internt som en av de som fortsatt har mest “drive” i Høyres stortingsgruppe. Det er derfor ikke helt utenkelig at Foss tar gjenvalg til sin åttende periode som stortingsrepresentant.Hvis han velger å ta gjenvalg, blir han med høy sannsynlighet renominert. Det er nok mer sannsynlig at Lønning som vil være 71 år gammel i 2009 velger å takke for seg.

Ine Marie Eriksen Søreide er den tredje Høyre-representanten fra Oslo. Hun har allerede rukket å sitte to perioder, og mange spekulerer nå i om hun ønsker å benytte sin juridiske utdannelse i det sivile yrkeslivet. Eriksen Søreide er i inneværende periode leder av utdanningskomiteen, men det er registert en viss intern misnøye med at hun ikke har markert seg i tilstrekkelig grad i den sentrale posisjonen hun innehar. Det er dermed ikke umulig at hun vil bli utfordret av motkandidater dersom hun velger å stille til gjenvalg.

Det virker sannsynlig at det kan bli utskiftninger på to av de tre øverste plassene på Oslo Høyres storingsvalgliste. Og det mangler ikke på aktuelle kandidater til å fylle disse plassene. Afshan Rafiq, som i 2001 ble den første fast møtende stortingsrepresentant med innvandrerbakgrunn, er i inneværende periode 2.varamann til Stortinget. Hun stod på femte plass på Oslo Høyres liste i 2005, men grunnet Høyres elendige valg kom hun ikke inn som fast representant. Det er sannsynlig at hun fortsatt har stortingsambisjoner, men det er usikkert om hun har tilstrekkelig med støtte i Oslo Høyre til å sikre seg en høy listeplassering.

En annen outsider er tidligere leder i Oslo Unge Høyre, Nikolai Astrup. Han arbeider nå som personlig rådgiver for Erna Solberg, og er innstilt som ny  nestleder i Oslo Høyre  til årsmøte neste helg. Uavhengig av om han blir valgt til nestleder i Oslo Høyre så har han en solid base i Oslo Høyre, blant annet i den såkalte Minerva og CIVITA kretsen. Dersom han fortsatt støttes av Oslo Unge Høyre, slik han ble før valget i 2005 har han uansett gode kort på hånden.

Den populære byrådslederen Erling Lae er en annen mulig kandidat til en av topplasseringene på Oslo listen. Han har vært byrådsleder siden 2000, og det spekulerers nå i om han vil avslutte sin karriere som stortingsrepresentant. Lae blir garantert nominert dersom han stiller. Det er imidlertid mulig at Lae er mer lysten på en statsrådplass i en eventuell borgerlig regjering enn det å bli stortingsmann. Denne muligheten vil være inntakt selv om han ikke stiller til stortingsvalget.

Det er nok tvilsomt om CIVITA-leder Kristin Clemet er interessert å stille som stortingskandidat. Etter at Høyre gjorde det som internt ble oppfattet som et akseptablet valg i 2007, sitter Erna Solberg ganske trygt, så toget har nok gått for partilederjobben, og det er lite sannsynlig at Clemet vil bli valgt til partileder i en alder av 53 år i 2010 selv om Høyre skulle gjøre et elendig stortingsvalg. Dersom hun mot for modning stiller som kandidat, blir det definitivt en spennende nominasjonsprosess i Oslo Høyre.

Avtroppende Unge Høyre leder Torbjørn Røe Isaksen er en annen person som nevnes som mulig stortingskandidat i Oslo. Det er imidlertid mulig at han primært ønsker å kjempe om en stortingsplass fra hjemfylket Telemark. Der risikerer han imidlertid å måtte ta en kampvotering mot sittende stortingsrepresentant Kari Lise Holmberg. Det er imidlertid ikke usannsynlig at han vil være istand til å gå seirende ut av en slik votering.

I Akershus, et annet sentralt Høyre fylke, går det også mot ustkiftninger på Høyres liste. Det er sannsynlig at det blir utskiftninger på to av de fire første plassene på Høyres liste. Jan Petersen som toppet listen i 2005 er nok på vei ut. Han har sittet på Stortinget siden 1981, og kan neppe påregne noen sentral posisjon ved en eventuell borgerlig regjering etter 2009. Til det er forholdet mellom han og Høyres leder Erna Solberg for kjølig. Det er også usikkert hvilken støtte han har internt i Akershus Høyre. Ved prøvenominasjonen til Stortingsvalget i 2005, plasserte nesten halvparten av lokallagene han på en usikker plass på listen. Petersen har lang internasjonal erfaring og fartstid og det er ikke usannsynlig at han får en beskjeden ambassadørpost. Det er også usikkert hvor lenge Jan Tore Sanner, som har klare politiske ambisjoner vil ta til takke med andre plassen på Akershus Høyres liste.

Sonja Sjøli fra Eidsvoll har sittet på Stortinget siden 1997. Hun er 60 år gammel i 2009, men har neppe andre muligheter enn en pensjonstilværelse i yrkeslivet. Hun tar sannsynligvis gjenvalg, men spørsmålet er om hun vil bli utfordret. Det er et spørsmålstegn om hvor lenge Asker og Bærum, de to største lokallagene vil akseptere at det kun er en kandidat fra vest regionen på de fire øverste plassene på Akershuslisten. Det er heller ikke umulig at Sjøli vil bli utfordret av andre kandidater fra sin egen region Romerike. Lise Hagen Rebbestad som var Skedsmo Høyres ordførerkandidat i 2007, er kjent som en dame med ambisjoner. Hun er også nestleder i Akershus Høyre.

Andre Oktay Dahl som i inneværende periode innehar fjerdeplassen på Akershuslisten har markert seg bra, og nyter god støtte i sin egen region Romerike, men også i Folloregionen. Han blir renominert dersom han ønsker det, men spørsmålet er om han ønsker å starte en sivil yrkeskarriere.

Dersom Jan Petersen ikke tar gjenvalg, åpner det seg en ny plass for en representant fra Follo-regionen, og dersom man i tillegg er kvinne vil man stå sterkt. Tidligere stortingsrepresentant Julie Christiansen fra Oppegård er her en mulig kandidat. Selv om hun ble vraket i nominasjonsprosessen til valget i 2005, kan det gå mot et politisk comeback. Christiansen arbeider nå i Høyres stortingsgruppe, og hun har et nært forhold til Jan Tore Sanner. Det er derfor mulig at hennes kanidatur også vil støttes av vest regionen i Akershus.

Oppegårds ordfører Sylvi Graham var kandidat i 2005, og hun var statssekretær i utenriksdepartementet under Bondevik II regjeringen. Det spørs allikevel om ikke toget gikk i 2005 for Graham som vil være 58 år gammel i 2009.

Nils Aage Jegstad fra Vestby som nå er fylkesordfører og fylkesleder har forsøkt seg et par ganger tidligere på å nå opp i stortingsnominasjonen uten å lykkes. Både alderen (59 år i 2009) og hans nåværende posisjon taler mot at han vil bli nominert.

Det store spørsmålet er hvilke andre personer fra vest regionen som har stortingsambisjoner. Askers tidligere ordfører Morten Strand forsøkte uten sukess å bli høyt nominert i 2005, men han er 62 år i 2009 og vil neppe nå opp om han stiller. Lene Conradi som tok over ordførerjobben etter Strand er potensiell kandidat, men det spørs om det tar seg godt ut å stille som stortingskandidat etter bare to år som ordfører.
Hårek Elvenes fra Bærum er en mann med ambisjoner. Han var innehaver av 7. plassen på stortingslisten i 2005, og tar nok sikte på en høyere plassering denne gangen. Han er tidligere gruppeleder i Bærum Høyre og nestleder i Akershus Høyre. Han vil muligens få konkurranse av Lisbeth Hammer Krog som nå er varaordfører, leder av Bærum Høyre og meldem av arbeidsutvalget i Akershus Høyre.

Oslo kommune har siden november tapt 7-8 ganger så mye som Terra-kommunene på sin spekulasjon i Hafslund-aksjer. Rune Gerhardsen har forsvart denne spekulasjonen med å si at ” å selge kraftaksjer er noe av det dummeste man kan gjøre”

Vel det er tydeligvis flere dumme tinge man kan gjøre. F.eks. kan man stemme på Rune Gerhardsen.

Det er 130 dager igjen. I år går turen til Serbias hovedstad Beograd. Byen som er bygget der de to elevene Sava og Donau møtes, vil være sentrum for glamour og bad taste noen sene dager i mai.

Det er selvfølgelig Melodi Grand Prix det er snakk om. 24. mai arrangeres den internasjonale finalen i Eurovision Song Contest i Beograd Arena. Det er 43 påmeldte land til årets konkurranse, noe som er ny rekord. San Marino og Aserbadsjan nye deltagere av året, og deltar for første gang.

Det er kun Tyskland, Storbritannia, Serbia, Frankrike og Spania som er forhåndskvalifisert til finalen. De øvrige 38 landene må igjennom semifinaler som arrangeres 20. og 22. mai. Norges håp i fjor (forøvrig en tragisk dårlig låt fremført av Guri Schanke) ble slått i semifinalen, så det gjenstår å se om vi i år klarer å kvalifisere oss til den internasjonale finalen. ). 9. februar får vi ihvertfall svaret på hvem som skal representere Norge. Alle de norske finalebidragene kan du høre på NRKs Grand Prix sider. Blant årets norske kandidater finner vi blant annet Lene “My boobs are ok” Alexandra og de gamle heltene Avalanche. Sistnevnte er mer kjente i Frankrike enn i Norge, hvor de på slutten av 80-tallet toppet hitlistene med slageren “Johnny, Johnny come home”. Det skal sies at den gamle slageren holder langt høyere kvalitet enn årets bidrag fra Avalanche.

I dag ble også de offisielle sidene for Eurvision Song Contest 2008 lansert. Her finner du masse informasjon om årets finale og deltagere, samt historiske data. Det er fortsatt ikke offentligjort opplysninger om billettsalget til finalen i Beograd Arena, så det er bare å følge med på de offisielle nettsidene for mer informasjon. Du bør imidlertid allerede nå begynne å booke fly- og hotellbiletter. Norwegian har direkteflygning til Beograd hver lørdag, ellers er Lufthansa eller Czech Airlines billige alternativer. Av hoteller plassert i hjertet av Beograd kan jeg anbefale Majestic eller Hotell Moskva.

Oppdatert:
Selv VamPus har avslørt visse svakheter for Melodi Grand Prix

“The idea that she (Hillary Clinton red. anm.) will learn how to be president through an internship just doesn’t make any sense”, sier Mitt Romney i en av sine tv-annonser hvor han går til angrep på “hele Norges” Hillary Clintons manglende erfaring.

Det er imidlertid lang igjen til nivået på klassikeren “Daisy” som president Lyndon B. Johnsons menn kjørt mot Barry Goldwater i 1964:

I rekken av løftebrudd fra den rødgrønne regjeringen kan nå Utdanningsforbundet fortelle at også det såklate lærerløftet har blitt brutt av Jens Stoltenbergs regjering. Siden regjeringen overtok i 2005 har antall elever per lærer i ordinær undervisning økt, skriver ANB.

Dette står i sterk kontrast til Soria Moria-erklæringen, hvor regjeringen lovet flere lærere for å gi elevene bedre oppfølging.

Etter to års fartstid har den rødgrønne regjeringen rukket å bryte en rekke løfter (nå er jeg riktignok glad for at noen av disse løftene er brutt):

-Det var ikke full barnehagedekning ved utgangen av 2007
-Kristin Halvorsen gikk ikke av som statsråd slik hun på forhånd hadde lovet, dersom det ikke var full barnehagedekning ved utgangen av 2007
-Det blir ikke noe gratis skolemåltid, men et lite eple eller en appelsin isteden
-Norge støtter fortsatt de USA-ledede operasjonene i Afghanistan
-Vi har sett lite tilden lovede økte deltakelsen ved FN-oppdrag
-Regjeringen forpliktet seg til å arbide mot amerikanerenes planer om rakettforsvar. Vi har sett lite til denne motstanden. (Det er jo kanskje vanskelig for regjeringen å fremsette denne kritikken mot amerikenerne direkte. Som kjent har jo den rødgrønne regjeringen har lagt vekt på å øke dialogen med dikatorstyrene i land som Venezuela og Cuba, og regjeringens utenriks politiske linje har ført til at Jens Stoltenberg er den den første norske statsminister siden 2. verdenskrig som ikke er velkommen i Washington.)
-Det blir ikke CO2-rensning av de nye gasskraftverkene fra dag 1

Dette er bare t lite utvalg av regjeringens brutte løfter. Benytt gjerne kommentarfeltet eller send meg en epost på todolan at todolan.net dersom du ønsker å rette fokus på andre løftebrudd.

Etter at Arbeiderpartet feiget ut, sa i realiteten Stortingets flertall nei til å gjenninføre adgangen til å stryke kandidater ved kommunevalget i 2011.

Arbeiderpartiet skiftet standpunkt etter press fra Oslo Aps leder Jan Bøhler. Dermed var det bare Høyre, FRP, V og SV som støttet forslaget om at regjeringen skulle legge frem et forslag om gjenninføring av strykningsmuligheten før kommunevalget i 2011.

Riktignok støttet Stortingets flertall følgende vedtak:

Stortinget ber Regjeringen utrede muligheten for å gjeninnføre en ordning med strykning av listekandidater ved kommunestyrevalg. En adgang til å stryke må vurderes i sammenheng med en justering av stemmetillegget for partienes forhåndskumulerte kandidater.

Men flertallet stemte mot formuleringen:

Stortinget ber Regjeringen fremlegge forslaget for Stortinget, med sikte på at en slik ordning kan gjelde fra kommunestyrevalget i 2011.

Man behøver ikke å være innehaver av en glasskule for å se at dette betyr at utredningen enten blir lagt i en skuff, eller så blir forslaget fra regjeringen at man ikke skal gjøre endringer som åpner for strykninger. Dette skyldes minst to forhold. For det første stemte både AP og Senterpartiet mot formuleringen om at at regjeringen skulle legge frem et forslag som skulle gjelde fra valget i 2011. Dermed er det ikke flertall for dette internt blant regjeringspartiene. Dessuten nr Jan Bøhler sier hopp (i dette tilfellet nei), så hopper statsminister Jens Stoltenberg.

Det er merkelig at Senterpartiet som ellers har for vane å holde lange festtaler om lokaldemokratiet stemmer mot muligheten til å gi velgerne større reell innflytelse. Muligens er det slik at lokaldemokrati i SPs vokabulær først og fremst betyr mer innflytelse for lokalpolitikere, ikke for velgerne. At Oslo APs leder lobber hardt mot å gjeninnføre adgang til strykninger er ikke like rart, den evigtapende byrådslederkandidaten Rune Gerhardsen hadde jo tidligere for vane å inneha rekorden med flest strykninger i Oslo.

Ved å besvare seks quiz spørsmål på NORADs nettsider, kan du vinne tur for to til nasjonalparken Luangwa Valley i Zambia. Slik brukes norske bistandspenger.

La det være sagt med en gang, jeg er ingen motstander av at Norge skal gi bistand, men jeg er fortsatt av de som tillater meg å stille spørsmålet om all bistanden blir brukt fornuftig. Når NORAD lokker med gratisturer til Afrika for å få folk til å svare på seks spørsmål i en flashanimert quiz, så er vel dette av tiltakene som uten tvil ikke kommer utviklingslandene til gode.

Ironisk nok var også denne “konkuransen” fra NORAD linket til presentasjonen av rapporten “Resultatrapport 2007 - Bistanden virker - men ikke godt nok”.

Virker bistanden? Forsvinner pengene i korrupsjon? Hvorfor er
det fremdeles fattigdom og krig etter mange års bistand og
utviklingspolitikk med store mål og ambisjoner? Dette er legi-
time spørsmål fra norske skattebetalere og politikere. Det er
også nødvendige spørsmål for oss i bistandsbransjen.

Disse spørsmålene stilles i forordet til rapporten fra NORAD. Rapporten er utarbeidet av NORAD selv, og det er således liten grunn til å tro at rapporten gir noen pålitelige svar på disse spørsmålene. Første kapittel i rapporten har da også tittelen “Oversikt: Relevant og stort sett effektiv bistand”. Kanskje NORAD burde få noen uavhengige til å gå bistandsvirksomheten i nærmeresømmene i stedenfor egenhendig å vurdere effekten sitt eget arbeid og bruken av 20,7 millarder skattekroner i 2007?

Selv om rapporten av og til forsøker å påpeke at det finnes forbedringsomrpder, er det stort sett mye halleluja og vage frmulæringer om at der vanskelig å nøyaktig måle effekter av norsk bistand osv. Til tross for at rapporten er på nesten 100 sider finnes det heller ingen oversikt over støtte per mootakerland osv.

At Gro Harlem Brundtland gjennom å benytte smutthull i lovverket har levd herrens glade dager som nullskateyter i Frankrike, føyer seg fint inn i rekken av kreative skattetilpasninger familen Brundtland har foretatt seg opp gjennom årenes løp.

Etter at Gro gikk av som statsminister i 1996 skrev ektemannen Arne Olav Brundtland bok om hvordan det var å være gift med sin kone. Boken ble en salgsuksess, og Brundtland kunne innkassere en gevinst på 6 millioner kroner. Med andre ord skulle det være rikelig igjen selv hvis han hadde bidratt til “felleskapet” slik hans kone messet om i alle sine år som statsminister. Brundtland syntes imidlertid det var for drøyt at han skulle bli beskattet som andre med næringsinntekt, og fant et smutthull i skattelovgivning ved å hevde at han hadde skrevet sin bok på under 300 timer. Dermed slapp han unna med 28% skatt istedenfor rundt 50% som andre næringsdrivende måtte betale, noe han sparte rundt en halv million kroner i skatt på. Hans bok inneholdt iflg. Dagbladet (se lenke ovenfor) rundt 88.000 ord, og han må således ha skrevet ett ord hvert 12 sekund i alle de 299 timene han hevder han benyttet, for å klare dette. I dette regnestykket er det ikke inkludert den tiden han har brukt til å finne frem bilder, forhandle med forlag, disponering av stoff osv.

Et stykke kreavtivt regnekunst omtalte forfatter Erik Fosnes Hansen dette som i en kommentar han skrev i Aftenposten 22. Desember 1997:

...en skapertrang uten sidestykke i norsk litteratur; prosaen flyter ut av ham som musikken av en Mozart, og han stanser ikke mange minuttene mens han undrer seg på hvordan han nå skal beskrive sitt livs omskiftelser og vanskeligheter, eller i noen slag ettertanke over det merkelige og interessante liv han har fått føre. Han kjører på som en bulldozer gjennom sin egen biografi.Det kan jo hende at han har tenkt seg om allikevel. Men da kan han ikke ha regnet tankearbeid som arbeidstid; straks en ettertanke har meldt seg, har han stanset stoppeklokken - en litt pussig holdning av en mann som i sitt hovedyrke er forsker med akademiske distinksjoner.

Det hører også med til historien at en student som hadde delfinansiert sine studier gjennom å ta på seg vaskejobber, ikke fikk medhold av Oslo Ligningskontor for den samme bruken av 300 timers regelen. Studenten het ikke Brundtland til etternavn og likningskontoret trodde ikke noe på at hun bare hadde utført 274 timers vaskearbeid. Etter nitidig finregning kom visstnok ligningsmyndighetene frem til at studenten måtte ha vasket i 313 timer, og studenten således ikke kunne få samme skatterabatt som Brundtland etter 300 timers regelen. (se Aftenposten 18. desember 1997).

Som følge av Arne Olav Brundtlands kreative selvangivelse, fjernet regjeringen 300 timers regelen med virkning fra 1999. Dermed medførte Brundtlands krumspring at denne muligheten ble fjernet for folk med vanlig, beskjedne biinntekter fra næringsvirksomhet.

Gros ektemann har også tidligere vært i klammeri med ligningsmyndighetene. I 1984 stiftet han aksjeselskapet Analystisk Kommentar AS sammen med sine barn. Ifølge Dagens Næringsliv (19.10.1990)forbrøt selskapet seg en rekke ganger mot aksjeloven, lot være å sende inn årsregnskaper, var ikke registert i foretaksrgisteret m.m. På bakgrunn av disposisjonen i selskapet ønsket ligningsmyndighetene å iligne Brundtland tilleggskatt, men etter en langvarig prosess fikk Brundtland medhold, visstnok ifølge Dagbladet etter dissens i ligningsnemda.

Hva som var motivet for å opprette et selskap sammen med sine barn, vet naturlig nok kun de involverte selv. Skatterettsprofessor Ole Gjem Onstad påpekte imidlertid til Dagens Næringsliv (20.10.1990) at “å gjøre barna til aksjonærer i et selskap hvor det er faren som bringer inn inntektene, er et vanlig forsøk på å omgå arveavgift. På denne måten kan foreldre lett overføre verdier til neste generasjon, og etter noen år kan aksjene steget betydelig i verdi.
Dersom barna er ment å bidra likeverdig med inntekter, da stiller saken seg annerledes”. Selskapets formål var ved opprettelsen å selge analyser og kommentarstoff til aviser. Ved opprettelsen av selskapet som skulle selge slike analyser var Brundtlands barn 23, 21 og 19 år gamle. Gjennom selskapet fikk Brundtland blant annet skrevet av et Weidemann maleri.

Bare for å presisere, jeg mener ikke at Brundtland gjennom disse transaksjonene har noe uoppgjort med ligningsmyndighetene, men det er interessant å se at familien til “landsmoderen” har lang historie for å innrette seg etter smutthull i skattelovgivningen.

Tja, er ikke til å komme bort fra at det useendemessig er en viss likhet mellom Mike Huckabee og tidligere president Richard Nixon…