Med et knepent 5-4 flertall har USAs høyesterett i dag avgjort at dødsstraff for voldtekt av barn er i strid med forbudet mot “cruel and unusual punishment” i det åttende amerikanske grunnlovstillegget. Dødsstraff i slike saker vil være disproposjonalt med forbrytelsen som har blitt begått, mener rettens flertall som blant annet skriver:

“We cannot dismiss the years of long anguishthat must be endured by the victim of child rape. It does not follow, though, that capital punishment is aproportionate penalty for the crime. The constitutional prohibition against excessive or cruel and unusual punishments mandates that the State’s power to punish `be exercised within the limits of civilized standards`”.

Den aktuelle saken som var til behandling i høyesterett dreide seg om en mann som var blitt dømt til døden etter delstaten Louisianas lover for å ha voldtatt sin stedatter da hun var åtte år gammel. I tillegg skal mannen ifølge stedatterens vitnemål ha misbrukt henne sekuselt ved to andre anledninger.

I sin begrunnelse for å oppheve dødsdommen mot mannen skriver USAs høyesterett interessant nok at det eksisterer et nasjonalt konsensus mot dødsstraff for voldtekt av barn (de fire høyesterettsdommerne som stemte i mot avgjørelsen hevder dog at et slikt konsensu ikke foreligger). 6 delstater har lovregler som i tillater dødsstaff i slike saker. Louisiana er imidlertid den eneste delstaten som har illagt noen dødsstraff for barnevoldtekt siden 1964.

Les hele avgjørelsen i Kennedy v. Louisina her.

Mens Vampus har forelsket seg i Will.i.ams hyllest til Obama, dukker det opp mer eller mindre gode parodier av videoen på internett. Denne videoen som harselerer med John McCain er av de bedre (nei det er ikke den som har blitt slått opp av Nettavisen):

Videoen viser noe av dilemmaet noen av oss på høyresiden i norsk politikk står overfor når det gjelder eventuell støtte til republikanske presidentkandidater. Videoen ovenfor har noen poenger som er problematiske sett fra et frihetlig perspektiv, f.eks. mange republikaneres motvilje mot å gi homofile samme rettigheter.

Aftenposten kommentator Kathrine Aspaas er igjen ute og rir. I en kommentar med overskriften “Kom tilbake, Mahatma” drar hun Gandhis minne ned i sølen når hun forsøker å koble Nelson Mandela til Gandhis ikke voldlige filosofier.

“Gandhi fikk likevel den største prisen av dem alle - seier i kampen for løsrivelse fra britisk overherredømme, samt innflytelse over generasjoner av menneskerettighetsforkjempere, ikke minst Martin Luther King og Nelson Mandela, skriver Aspaas.

Ja, Kathrine Aspaas, du har rett i at Martin Luther Kings metode var motstand med ikke-voldlige midler. Men hvordan kan du finne på å koble Nelson Mandela til denne ikke-volds tankegangen? Mandela støttet væpnet kamp mot apartheidregimet i Sør-Afrika. Hans ANC gjennomførte blant annet bombeangrep som også rammet sivile, og de utførte likvideringer.

Ok, Nelson Mandela bidro til en fredlig oppløsning av apartheid-regimet og forsoning etter at han ble løslatt i 1990. Men på dette tidspunktet hadde han støttet væpnet motstand i 30 år. I begynnelsen var ANC motstandskamp hovedsaklig basert på ikke voldlige midler, men ettehvert beveget organisasjonen seg over mot voldelig motstandskamp. Nelson Mandela var sågar med å grunnlegge ANC militære ving.

Følgende står forøvrig å lese i Mandelas biografi på ANC’s hjemmesider:
“At the beginning of June 1961, after long and anxious assessment of the South African situation, I and some colleagues came to the conclusion that as violence in this country was inevitable, it would be wrong and unrealistic for African leaders to continue preaching peace and non-violence at a time when the government met our peaceful demands with force.”

Dette er fjernt fra tankegangen både til Gandhi og senere Martin Luther King.

Aftenposten var tidligere en respektert avis med kunnskapsfulle medarbeidere. Dersom Kathrine Aspaas historiekunnskaper gjenspeiler det nåværende nivået i avisen, så er det nok ikke lenge igjen for “tanta” i Akersgata (som nå riktignok er lokalisert i Postgirobygget) må legge inn årene.

Audun Lysbakkens forslag om å kaste ut NATO og starte FN-ledede fredforhandlinger, er det samme som å gi carte blanche til terrorister og kriminelle som vil voldta Afghanistans befolkning.

SVs nestleder Lysbakken demonsterer med sitt ustpill i Dagbladet en total historieløshet når han vil trekke NATO ut av Afghanistan og starte FN-ledede fredsforhandlinger med Taliban. Hva skal det forhandles om? Taliban demonstrerte gjennom en årrekke på 1990- og begynnelsen av 2000-tallet hva slags samfunn de ønsker i Afganistan. Det er ikke fred og demokrati, men et totalitært dikatatur basert på islamsk sharialovgivning som er Talibans agenda.

Og for bare å illustrere ytterligere sin mangel på historiekunnskap er det ingen ringere enn FN som Lysbakken mener bør ta styringen over fredsforhandlinger i Afghanistan. FN, denne organisasjonen som norske skolebarn læres opp til å dyrke som noe av det beste menneskeheten har bragt til live gjennom et internasjonalt felleskap. Hvor mange ganger skal FN-linjen feile før norske politikere på venstresiden fjerner seg fra Utopia og innser at mordere og terrorister ikke er åpne for forhandlinger?

FN-linjen førte til at tusenvis av sivile ble slaktet i Srebrenica, mens FNs representaner skålte sammen med bødlene. FN-linjen tillot Slobodan Milosevic å drive 800.000 kosovoalbanere på flukt når han i 1999 startet sin etniske utrenskning i Kosovo. Det var NATO som til slutt satte en stopper for galskapen.

I Darfur er hundretusener på flukt og sivile slaktes daglig ned av den regjeringsstøttede militsen. FN klarer fortsatt ikke å stable på beina en fredsbevarende styrke fordi man ikke klarer å forhandle seg til enighet med bandittene i den sudanesiske regjeringen.

I Rwanda foregikk et av de verste folkemordene i nyere tid foran øynene på FN. Og hvilken fred og stabilitet har FN skapt i Kongo? FN har vært i Libanon siden 1978, men dette er vel neppe et land som går inn i kategorien fredlig og stabilt. FN har vært på Kypros siden 1964 , men fortsatt okkupures den ene halvdelen av Tyrkia.

For all del, FN gjør også positive ting. Gjennom sine nødhjelpsprogrammer mottar hundretusenvis vaksinasjoner, mat, utdanning m.m. Men når det gjelder evnen til å skape fred i konfliktområder er det ingen grunn til å slå seg på brystet.

NATO er heller ikke feilfrie. Men deres tilstedeværelse i Afganistan er ønsket både av den folkevalgte regjeringen og av FN selv. Som APs Olav Akselsen sier “Vi er der for å hjelpe Afghanistan. Det er FN som har bedt Nato være der for å støtte en folkevalgt regjering og gjenoppbygge et sivilt samfunn.

Senstralstyremedlem Ingrd Fiskaa i SV sier til Aftenposten at andre får vurdere om det er viktigere å delta i kampen for demokrati og stabilitet i Afganistan enn at SV deltar i regjeringen. Svaret burde være åpenbart; JA!

Nå stilte riktignok Fiskaa spørsmålet litt mer demagogisk enn slik jeg har gjengitt det ovenfor. På direkte spørsmål om et krav om norsk tilbaketrekking fra Afghanistan ikke også betyr at SV må trekke seg fra regjeringen svarte hun:

“- Det må du spørre de andre om, om det er viktigere å holde i gang krigen enn at SV er i regjering.”

For alle andre enn NATO-motstanderne i SV burde det være åpenbart at det å hindre at Taliban og lignenede grupperinger igjen skal kunne voldta det afghanske folket er viktigere enn at SV fortsetter i regjeringen. For alle andre ann SV burde det være åpenbart at det er viktigere at Norge bidrar til den militæralliansen som er hjørnestenen i norsk sikkerhetspolitikk enn at SV fortsetter i regjering. Og for alle andre enn SV burde det være åpnebart at krefter som Taliban ikke kan nedkjempes med prat og fredsretorikk. Ledende SV politikere mener derimot at man isteden burde forhandle med Taliban. Som crackedactor skriver; hva er forhandlingskortet SV?

Skal vi bare sette oss ned og synge den gamle sangen vi bli indokrinert med i barneskolen

“Vi tar hverandres hender, og setter oss i ring.

Vi er en masse søsken, oss skiller ingenting.

For Gud er far til alle, og jorden er vårt sted.

Og alle verdens mennesker, de er vi venner med.”

“Så har flere talere vært innom Kinas rolle i Afrika. Jeg er ikke så pessimistisk der som enkelte har gitt uttrykk for. Utenriksdepartementet har fått laget en egen studie om Kinas rolle i Afrika. Jeg tror at hovedbildet av dette tross alt er positivt. For det første er Kina det landet som gjør akkurat det høyresiden her etterlyser, de driver først og fremst handel med Afrika. Kina bidrar jo til billigere varer nesten overalt i Afrika.”

Sitatet overfor er fra Erik Solheims innlegg i debatten om utenriksdepartementets budsjett for 2007. Solheim har ved flere tilfeller uttalt seg positivt om Kinas engasjement i Afrika. Selvfølgelig er det positivt at land, også Kina, bidrar til økonomisk utvikling gjennom handel med afrikanske land. Men det “høyresiden” etterlyser Solheim, der er fri handel, ikke handel som baserer seg på utbytting og politiske motytelser.

På mandag annonserte Malawi, som er verdens fattigste land (basert på BNP per innbygger) at de bryter de diplomatiske forbindelse med Taiwan etter 41 år. Og her er det rene ord for penga:

“We have decided to switch from Taiwan to mainland China after careful consideration on the benefits that we will be getting from mainland China,” sa Malawis utenriksminister i en uttalelse.

Men ideologitåka kan tydeligvis gjøre selv den mest klarsynte blind. Solheim er jo kjent som en beundrer av Kina og har selv i nyere tid ikke gått av veien for å tale varmt om Kinas tidligere dikator Deng Xiaoping. Deng var mannen som blant annet beordret massakren på den himmelske freds plass i 1989, og han var ansvarlig for at tusenvis av dissidenter mistet livet under hans ledelse.

I Dagsavisen 14. april 2004 ble Erik Solheim spurt om hvilken politiker han har mest sans for. Svaret er meget interessant og kan muligens også kaste noe lys over grunnen til at Solheim er så positiv til Kina:

“Av politikere fra andre land vil jeg trekke frem Deng Xiaoping…. ….han er den som har forandret verden mest til det bedre i den tiden jeg har levd, “ svarte Solheim. Ytterligere kommentarer skulle være overflødige….

Det er fortsatt godt over halvannet år igjen til stortingsvalget i 2009, men det er ikke mange månedene til partienes stortingsnominasjoner sparkes i gang for fullt. Mye tyder på at det vil bli en god del utskiftninger på de øverste listeplasseringene i sentrale Høyre-fylker.

I Oslo er både Per Kristian Foss og Inge Lønning det man diplomatisk kan kalle godt voksne mennesker (henholdsvis 58 og 70 år gamle), og de harhar sittet på Stortinget siden henholdsvis 1981 og 1997. For Foss vil avslutningen av inneværende periode sannsynligvis være siste mulighet til å skaffe seg en sivil jobb, om han skulle ønske det. Han innehar imidlertid forsatt en sentral plass i Høyre som nestleder, og ettersigende oppfattes han internt som en av de som fortsatt har mest “drive” i Høyres stortingsgruppe. Det er derfor ikke helt utenkelig at Foss tar gjenvalg til sin åttende periode som stortingsrepresentant.Hvis han velger å ta gjenvalg, blir han med høy sannsynlighet renominert. Det er nok mer sannsynlig at Lønning som vil være 71 år gammel i 2009 velger å takke for seg.

Ine Marie Eriksen Søreide er den tredje Høyre-representanten fra Oslo. Hun har allerede rukket å sitte to perioder, og mange spekulerer nå i om hun ønsker å benytte sin juridiske utdannelse i det sivile yrkeslivet. Eriksen Søreide er i inneværende periode leder av utdanningskomiteen, men det er registert en viss intern misnøye med at hun ikke har markert seg i tilstrekkelig grad i den sentrale posisjonen hun innehar. Det er dermed ikke umulig at hun vil bli utfordret av motkandidater dersom hun velger å stille til gjenvalg.

Det virker sannsynlig at det kan bli utskiftninger på to av de tre øverste plassene på Oslo Høyres storingsvalgliste. Og det mangler ikke på aktuelle kandidater til å fylle disse plassene. Afshan Rafiq, som i 2001 ble den første fast møtende stortingsrepresentant med innvandrerbakgrunn, er i inneværende periode 2.varamann til Stortinget. Hun stod på femte plass på Oslo Høyres liste i 2005, men grunnet Høyres elendige valg kom hun ikke inn som fast representant. Det er sannsynlig at hun fortsatt har stortingsambisjoner, men det er usikkert om hun har tilstrekkelig med støtte i Oslo Høyre til å sikre seg en høy listeplassering.

En annen outsider er tidligere leder i Oslo Unge Høyre, Nikolai Astrup. Han arbeider nå som personlig rådgiver for Erna Solberg, og er innstilt som ny  nestleder i Oslo Høyre  til årsmøte neste helg. Uavhengig av om han blir valgt til nestleder i Oslo Høyre så har han en solid base i Oslo Høyre, blant annet i den såkalte Minerva og CIVITA kretsen. Dersom han fortsatt støttes av Oslo Unge Høyre, slik han ble før valget i 2005 har han uansett gode kort på hånden.

Den populære byrådslederen Erling Lae er en annen mulig kandidat til en av topplasseringene på Oslo listen. Han har vært byrådsleder siden 2000, og det spekulerers nå i om han vil avslutte sin karriere som stortingsrepresentant. Lae blir garantert nominert dersom han stiller. Det er imidlertid mulig at Lae er mer lysten på en statsrådplass i en eventuell borgerlig regjering enn det å bli stortingsmann. Denne muligheten vil være inntakt selv om han ikke stiller til stortingsvalget.

Det er nok tvilsomt om CIVITA-leder Kristin Clemet er interessert å stille som stortingskandidat. Etter at Høyre gjorde det som internt ble oppfattet som et akseptablet valg i 2007, sitter Erna Solberg ganske trygt, så toget har nok gått for partilederjobben, og det er lite sannsynlig at Clemet vil bli valgt til partileder i en alder av 53 år i 2010 selv om Høyre skulle gjøre et elendig stortingsvalg. Dersom hun mot for modning stiller som kandidat, blir det definitivt en spennende nominasjonsprosess i Oslo Høyre.

Avtroppende Unge Høyre leder Torbjørn Røe Isaksen er en annen person som nevnes som mulig stortingskandidat i Oslo. Det er imidlertid mulig at han primært ønsker å kjempe om en stortingsplass fra hjemfylket Telemark. Der risikerer han imidlertid å måtte ta en kampvotering mot sittende stortingsrepresentant Kari Lise Holmberg. Det er imidlertid ikke usannsynlig at han vil være istand til å gå seirende ut av en slik votering.

I Akershus, et annet sentralt Høyre fylke, går det også mot ustkiftninger på Høyres liste. Det er sannsynlig at det blir utskiftninger på to av de fire første plassene på Høyres liste. Jan Petersen som toppet listen i 2005 er nok på vei ut. Han har sittet på Stortinget siden 1981, og kan neppe påregne noen sentral posisjon ved en eventuell borgerlig regjering etter 2009. Til det er forholdet mellom han og Høyres leder Erna Solberg for kjølig. Det er også usikkert hvilken støtte han har internt i Akershus Høyre. Ved prøvenominasjonen til Stortingsvalget i 2005, plasserte nesten halvparten av lokallagene han på en usikker plass på listen. Petersen har lang internasjonal erfaring og fartstid og det er ikke usannsynlig at han får en beskjeden ambassadørpost. Det er også usikkert hvor lenge Jan Tore Sanner, som har klare politiske ambisjoner vil ta til takke med andre plassen på Akershus Høyres liste.

Sonja Sjøli fra Eidsvoll har sittet på Stortinget siden 1997. Hun er 60 år gammel i 2009, men har neppe andre muligheter enn en pensjonstilværelse i yrkeslivet. Hun tar sannsynligvis gjenvalg, men spørsmålet er om hun vil bli utfordret. Det er et spørsmålstegn om hvor lenge Asker og Bærum, de to største lokallagene vil akseptere at det kun er en kandidat fra vest regionen på de fire øverste plassene på Akershuslisten. Det er heller ikke umulig at Sjøli vil bli utfordret av andre kandidater fra sin egen region Romerike. Lise Hagen Rebbestad som var Skedsmo Høyres ordførerkandidat i 2007, er kjent som en dame med ambisjoner. Hun er også nestleder i Akershus Høyre.

Andre Oktay Dahl som i inneværende periode innehar fjerdeplassen på Akershuslisten har markert seg bra, og nyter god støtte i sin egen region Romerike, men også i Folloregionen. Han blir renominert dersom han ønsker det, men spørsmålet er om han ønsker å starte en sivil yrkeskarriere.

Dersom Jan Petersen ikke tar gjenvalg, åpner det seg en ny plass for en representant fra Follo-regionen, og dersom man i tillegg er kvinne vil man stå sterkt. Tidligere stortingsrepresentant Julie Christiansen fra Oppegård er her en mulig kandidat. Selv om hun ble vraket i nominasjonsprosessen til valget i 2005, kan det gå mot et politisk comeback. Christiansen arbeider nå i Høyres stortingsgruppe, og hun har et nært forhold til Jan Tore Sanner. Det er derfor mulig at hennes kanidatur også vil støttes av vest regionen i Akershus.

Oppegårds ordfører Sylvi Graham var kandidat i 2005, og hun var statssekretær i utenriksdepartementet under Bondevik II regjeringen. Det spørs allikevel om ikke toget gikk i 2005 for Graham som vil være 58 år gammel i 2009.

Nils Aage Jegstad fra Vestby som nå er fylkesordfører og fylkesleder har forsøkt seg et par ganger tidligere på å nå opp i stortingsnominasjonen uten å lykkes. Både alderen (59 år i 2009) og hans nåværende posisjon taler mot at han vil bli nominert.

Det store spørsmålet er hvilke andre personer fra vest regionen som har stortingsambisjoner. Askers tidligere ordfører Morten Strand forsøkte uten sukess å bli høyt nominert i 2005, men han er 62 år i 2009 og vil neppe nå opp om han stiller. Lene Conradi som tok over ordførerjobben etter Strand er potensiell kandidat, men det spørs om det tar seg godt ut å stille som stortingskandidat etter bare to år som ordfører.
Hårek Elvenes fra Bærum er en mann med ambisjoner. Han var innehaver av 7. plassen på stortingslisten i 2005, og tar nok sikte på en høyere plassering denne gangen. Han er tidligere gruppeleder i Bærum Høyre og nestleder i Akershus Høyre. Han vil muligens få konkurranse av Lisbeth Hammer Krog som nå er varaordfører, leder av Bærum Høyre og meldem av arbeidsutvalget i Akershus Høyre.

Oslo kommune har siden november tapt 7-8 ganger så mye som Terra-kommunene på sin spekulasjon i Hafslund-aksjer. Rune Gerhardsen har forsvart denne spekulasjonen med å si at ” å selge kraftaksjer er noe av det dummeste man kan gjøre”

Vel det er tydeligvis flere dumme tinge man kan gjøre. F.eks. kan man stemme på Rune Gerhardsen.

“The idea that she (Hillary Clinton red. anm.) will learn how to be president through an internship just doesn’t make any sense”, sier Mitt Romney i en av sine tv-annonser hvor han går til angrep på “hele Norges” Hillary Clintons manglende erfaring.

Det er imidlertid lang igjen til nivået på klassikeren “Daisy” som president Lyndon B. Johnsons menn kjørt mot Barry Goldwater i 1964:

I rekken av løftebrudd fra den rødgrønne regjeringen kan nå Utdanningsforbundet fortelle at også det såklate lærerløftet har blitt brutt av Jens Stoltenbergs regjering. Siden regjeringen overtok i 2005 har antall elever per lærer i ordinær undervisning økt, skriver ANB.

Dette står i sterk kontrast til Soria Moria-erklæringen, hvor regjeringen lovet flere lærere for å gi elevene bedre oppfølging.

Etter to års fartstid har den rødgrønne regjeringen rukket å bryte en rekke løfter (nå er jeg riktignok glad for at noen av disse løftene er brutt):

-Det var ikke full barnehagedekning ved utgangen av 2007
-Kristin Halvorsen gikk ikke av som statsråd slik hun på forhånd hadde lovet, dersom det ikke var full barnehagedekning ved utgangen av 2007
-Det blir ikke noe gratis skolemåltid, men et lite eple eller en appelsin isteden
-Norge støtter fortsatt de USA-ledede operasjonene i Afghanistan
-Vi har sett lite tilden lovede økte deltakelsen ved FN-oppdrag
-Regjeringen forpliktet seg til å arbide mot amerikanerenes planer om rakettforsvar. Vi har sett lite til denne motstanden. (Det er jo kanskje vanskelig for regjeringen å fremsette denne kritikken mot amerikenerne direkte. Som kjent har jo den rødgrønne regjeringen har lagt vekt på å øke dialogen med dikatorstyrene i land som Venezuela og Cuba, og regjeringens utenriks politiske linje har ført til at Jens Stoltenberg er den den første norske statsminister siden 2. verdenskrig som ikke er velkommen i Washington.)
-Det blir ikke CO2-rensning av de nye gasskraftverkene fra dag 1

Dette er bare t lite utvalg av regjeringens brutte løfter. Benytt gjerne kommentarfeltet eller send meg en epost på todolan at todolan.net dersom du ønsker å rette fokus på andre løftebrudd.