Etter at Arbeiderpartet feiget ut, sa i realiteten Stortingets flertall nei til å gjenninføre adgangen til å stryke kandidater ved kommunevalget i 2011.

Arbeiderpartiet skiftet standpunkt etter press fra Oslo Aps leder Jan Bøhler. Dermed var det bare Høyre, FRP, V og SV som støttet forslaget om at regjeringen skulle legge frem et forslag om gjenninføring av strykningsmuligheten før kommunevalget i 2011.

Riktignok støttet Stortingets flertall følgende vedtak:

Stortinget ber Regjeringen utrede muligheten for å gjeninnføre en ordning med strykning av listekandidater ved kommunestyrevalg. En adgang til å stryke må vurderes i sammenheng med en justering av stemmetillegget for partienes forhåndskumulerte kandidater.

Men flertallet stemte mot formuleringen:

Stortinget ber Regjeringen fremlegge forslaget for Stortinget, med sikte på at en slik ordning kan gjelde fra kommunestyrevalget i 2011.

Man behøver ikke å være innehaver av en glasskule for å se at dette betyr at utredningen enten blir lagt i en skuff, eller så blir forslaget fra regjeringen at man ikke skal gjøre endringer som åpner for strykninger. Dette skyldes minst to forhold. For det første stemte både AP og Senterpartiet mot formuleringen om at at regjeringen skulle legge frem et forslag som skulle gjelde fra valget i 2011. Dermed er det ikke flertall for dette internt blant regjeringspartiene. Dessuten nr Jan Bøhler sier hopp (i dette tilfellet nei), så hopper statsminister Jens Stoltenberg.

Det er merkelig at Senterpartiet som ellers har for vane å holde lange festtaler om lokaldemokratiet stemmer mot muligheten til å gi velgerne større reell innflytelse. Muligens er det slik at lokaldemokrati i SPs vokabulær først og fremst betyr mer innflytelse for lokalpolitikere, ikke for velgerne. At Oslo APs leder lobber hardt mot å gjeninnføre adgang til strykninger er ikke like rart, den evigtapende byrådslederkandidaten Rune Gerhardsen hadde jo tidligere for vane å inneha rekorden med flest strykninger i Oslo.

Ved å besvare seks quiz spørsmål på NORADs nettsider, kan du vinne tur for to til nasjonalparken Luangwa Valley i Zambia. Slik brukes norske bistandspenger.

La det være sagt med en gang, jeg er ingen motstander av at Norge skal gi bistand, men jeg er fortsatt av de som tillater meg å stille spørsmålet om all bistanden blir brukt fornuftig. Når NORAD lokker med gratisturer til Afrika for å få folk til å svare på seks spørsmål i en flashanimert quiz, så er vel dette av tiltakene som uten tvil ikke kommer utviklingslandene til gode.

Ironisk nok var også denne “konkuransen” fra NORAD linket til presentasjonen av rapporten “Resultatrapport 2007 - Bistanden virker - men ikke godt nok”.

Virker bistanden? Forsvinner pengene i korrupsjon? Hvorfor er
det fremdeles fattigdom og krig etter mange års bistand og
utviklingspolitikk med store mål og ambisjoner? Dette er legi-
time spørsmål fra norske skattebetalere og politikere. Det er
også nødvendige spørsmål for oss i bistandsbransjen.

Disse spørsmålene stilles i forordet til rapporten fra NORAD. Rapporten er utarbeidet av NORAD selv, og det er således liten grunn til å tro at rapporten gir noen pålitelige svar på disse spørsmålene. Første kapittel i rapporten har da også tittelen “Oversikt: Relevant og stort sett effektiv bistand”. Kanskje NORAD burde få noen uavhengige til å gå bistandsvirksomheten i nærmeresømmene i stedenfor egenhendig å vurdere effekten sitt eget arbeid og bruken av 20,7 millarder skattekroner i 2007?

Selv om rapporten av og til forsøker å påpeke at det finnes forbedringsomrpder, er det stort sett mye halleluja og vage frmulæringer om at der vanskelig å nøyaktig måle effekter av norsk bistand osv. Til tross for at rapporten er på nesten 100 sider finnes det heller ingen oversikt over støtte per mootakerland osv.

At Gro Harlem Brundtland gjennom å benytte smutthull i lovverket har levd herrens glade dager som nullskateyter i Frankrike, føyer seg fint inn i rekken av kreative skattetilpasninger familen Brundtland har foretatt seg opp gjennom årenes løp.

Etter at Gro gikk av som statsminister i 1996 skrev ektemannen Arne Olav Brundtland bok om hvordan det var å være gift med sin kone. Boken ble en salgsuksess, og Brundtland kunne innkassere en gevinst på 6 millioner kroner. Med andre ord skulle det være rikelig igjen selv hvis han hadde bidratt til “felleskapet” slik hans kone messet om i alle sine år som statsminister. Brundtland syntes imidlertid det var for drøyt at han skulle bli beskattet som andre med næringsinntekt, og fant et smutthull i skattelovgivning ved å hevde at han hadde skrevet sin bok på under 300 timer. Dermed slapp han unna med 28% skatt istedenfor rundt 50% som andre næringsdrivende måtte betale, noe han sparte rundt en halv million kroner i skatt på. Hans bok inneholdt iflg. Dagbladet (se lenke ovenfor) rundt 88.000 ord, og han må således ha skrevet ett ord hvert 12 sekund i alle de 299 timene han hevder han benyttet, for å klare dette. I dette regnestykket er det ikke inkludert den tiden han har brukt til å finne frem bilder, forhandle med forlag, disponering av stoff osv.

Et stykke kreavtivt regnekunst omtalte forfatter Erik Fosnes Hansen dette som i en kommentar han skrev i Aftenposten 22. Desember 1997:

...en skapertrang uten sidestykke i norsk litteratur; prosaen flyter ut av ham som musikken av en Mozart, og han stanser ikke mange minuttene mens han undrer seg på hvordan han nå skal beskrive sitt livs omskiftelser og vanskeligheter, eller i noen slag ettertanke over det merkelige og interessante liv han har fått føre. Han kjører på som en bulldozer gjennom sin egen biografi.Det kan jo hende at han har tenkt seg om allikevel. Men da kan han ikke ha regnet tankearbeid som arbeidstid; straks en ettertanke har meldt seg, har han stanset stoppeklokken - en litt pussig holdning av en mann som i sitt hovedyrke er forsker med akademiske distinksjoner.

Det hører også med til historien at en student som hadde delfinansiert sine studier gjennom å ta på seg vaskejobber, ikke fikk medhold av Oslo Ligningskontor for den samme bruken av 300 timers regelen. Studenten het ikke Brundtland til etternavn og likningskontoret trodde ikke noe på at hun bare hadde utført 274 timers vaskearbeid. Etter nitidig finregning kom visstnok ligningsmyndighetene frem til at studenten måtte ha vasket i 313 timer, og studenten således ikke kunne få samme skatterabatt som Brundtland etter 300 timers regelen. (se Aftenposten 18. desember 1997).

Som følge av Arne Olav Brundtlands kreative selvangivelse, fjernet regjeringen 300 timers regelen med virkning fra 1999. Dermed medførte Brundtlands krumspring at denne muligheten ble fjernet for folk med vanlig, beskjedne biinntekter fra næringsvirksomhet.

Gros ektemann har også tidligere vært i klammeri med ligningsmyndighetene. I 1984 stiftet han aksjeselskapet Analystisk Kommentar AS sammen med sine barn. Ifølge Dagens Næringsliv (19.10.1990)forbrøt selskapet seg en rekke ganger mot aksjeloven, lot være å sende inn årsregnskaper, var ikke registert i foretaksrgisteret m.m. På bakgrunn av disposisjonen i selskapet ønsket ligningsmyndighetene å iligne Brundtland tilleggskatt, men etter en langvarig prosess fikk Brundtland medhold, visstnok ifølge Dagbladet etter dissens i ligningsnemda.

Hva som var motivet for å opprette et selskap sammen med sine barn, vet naturlig nok kun de involverte selv. Skatterettsprofessor Ole Gjem Onstad påpekte imidlertid til Dagens Næringsliv (20.10.1990) at “å gjøre barna til aksjonærer i et selskap hvor det er faren som bringer inn inntektene, er et vanlig forsøk på å omgå arveavgift. På denne måten kan foreldre lett overføre verdier til neste generasjon, og etter noen år kan aksjene steget betydelig i verdi.
Dersom barna er ment å bidra likeverdig med inntekter, da stiller saken seg annerledes”. Selskapets formål var ved opprettelsen å selge analyser og kommentarstoff til aviser. Ved opprettelsen av selskapet som skulle selge slike analyser var Brundtlands barn 23, 21 og 19 år gamle. Gjennom selskapet fikk Brundtland blant annet skrevet av et Weidemann maleri.

Bare for å presisere, jeg mener ikke at Brundtland gjennom disse transaksjonene har noe uoppgjort med ligningsmyndighetene, men det er interessant å se at familien til “landsmoderen” har lang historie for å innrette seg etter smutthull i skattelovgivningen.

Tja, er ikke til å komme bort fra at det useendemessig er en viss likhet mellom Mike Huckabee og tidligere president Richard Nixon…

Så har landsmoderen igjen vist hvilken forskjell det er mellom hennes liv og lære. Tidligere ble det avslørt at Gro kjøpte private pleietjenester til sin gamle mor til tross for at hun i hele sitt liv har snakket varmt om det offentlige helsevesenet, og viet sitt politiske virke til å bekjempe private helse og omsorgstilbud.

Etter at det nå har kommet frem at vår tidligere statsminister som alltid har vært ute med sin moralske pekefinger mot andre som ønsker å betale mindre skatt de siste fire årene selv har vært nullskateyter er det vel egentlig bare et uttrykk som er dekkende; dobbeltmoral!

Jeg har ikke noe imot at man planlegger sin økonomi med sikte på å redusere andelen skatt man betaler av inntekt og formue til stat, kommuner og fylke. Det norske skattenivået er mer enn høyt nok, og Gro Harlem Brundtland har således ikke gjort noe galt, hun har kun gjort som andre ressursterke nordmenn når hun har benyttet et smutthull i skattelovgivningen.

Det er imidlertid høyst fortjent at den såkalte landsmoderen som i lang tid også gikk under betegnelsen “kjeftesmella fra Bygdøy” nå selv mottar offentlig kjeft når hun så til de grader lever sitt liv totalt annerledes enn hennes politiske lære var.

Kanskje Gro burde ta en titt på sin egen nyttårstale fra 1996 hvor hun sa:

“Alle må ha de samme rettighetene, men også de samme pliktene. Alle må bidra ut fra sine evner og muligheter. Alle skal kunne ta del i den velferden vi i fellesskap bygger opp. Ulikhet skaper motsetninger og gjør det vanskeligere å skape trygge og gode samfunn.”

Det er mulig vi har grunn til å takke Gerd Liv Valla for offentlig å bekrefte det inntrykket noen av oss allrede har hatt av APs ledelse. -Skriking, løgn og fomling er noen av de lite flatterende sidene ved AP-ledelsen Valla avdekker i sitt forsvarskrift “Prosessen”.

Det er tydeligvis av sine egne man skal ha det. Det kunne jo være grunn til å håpe at det blankpolerte poster boy imaget av Jens Stoltenberg falmer litt etter Vallas verbale svingslag i sin nye bok, men dessverre skader neppe Vallas nye bok APs image på sikt. Likefullt er det befriende at en av arbeiderbevegelsens “egne” nå avdekker lite flatterende sider ved ledelsen i landets største partiet. Dette er sider som har vært synlige og kjent for de som har vært aktive i det politiske miljøet, men som APs mediemaskineri til nå har klart å holde utenfor offentlighetens søkelys. Til tider har jo Jens Stoltenberg virkelig satt seg på sin moralske pidestall og anklaget andre motstandere for løgn og uhederligeheter. Nå får han altså en rett venstre fra selveste jordmora til den rødgrønne regjeringen.

Iflg. rapportene om hennes nye bok beskriver Valla norges statsminister som svak og fomlete. Han skal også ha skreket og skjelt henne ut i telefonsamtale samme dagen hun mottok drapstrusler. Denne beskrivelsen av statsministeren kunne nok også ha passet på sentrale politikere fra andre partier, men det er interessant at en så sentral AP-personlighet som Valla nå lekker slike detaljer og beskrivelser til offentligheten. At Valla nå velger å gjengi utdrag fra fortrolige samtaler med statsministeren viser hvor mye bitterhet som er skapt i hennes forhold til Jens Stoltenberg.

Også Arbeiderpartiets grå eminese, partisekretær Martin Kolberg får passet sitt påskrevt og besyldes av Valla for å ha løyet direkte til granskningsutvalget ledet av advokaten Jan Fougner. Den samme Kolberg er jo også mannen som insisterer på at det ikke finnes bindinger mellom LO og Arbeiderpartiet, men som samtidig forsøkte å skaffe Ingunn Yssen en jobb i UD for å løse opp den interne personkonflikten i LO.

AP tar neppe særlig skade av Vallas nye bok. Men rapportene om boken minner oss nok en gang om at politikken kan være et skikkelig skittent spill og en uegnet tumleplass for sarte sjeler.

Tora Aaasland som torsdag ble ny minster for forskning og høyere utdannelse er selvutnevnt museumsbestyrer i SV, hun var en av de som ville hegne om marxismen i SVs prinsipprogram, hun har vært motstander av alle kommersielle tv-kanaler, hun var imot reklame i nærradioene og hun har tidligere fremholdt at motstanden mot norsk medlemskap i NATO og nei til EU er blant grunnpillarene i SVs politikk. » Read the rest of the entry..

Etter 5 ukers sandkasseleking i Oslo, klarte de såkalt borgerlige partiene i Oslo i går å enes om Fabian Stang som ordfører. Spørsmålet blir allikevel hvor lang tid det tar før media klarer å “grave” frem en skandale knyttet til Oslos ordfører.

Selvfølgelig kan alt være i skjønneste orden. Jeg sitter allikevel med en indre uro om at media sitter på godbiter om Herr Stang som offentligheten enda ikke har sett. Sitter media på noe mer enn det som ble publisert i de spede forsøkene man hadde før og i løpet av valgkampen på å sverte Fabian Stang med saker om ulovlig skjening på taket av rådhuset, displinærsak mot ham som advokat osv?

Dersom media har flere kort i ermet som de enda ikke hav vist frem til offentligheten kan dette skyldes flere ting. For det første så kan det være at man kviet seg for å kjøre nok en “drittsak” mot Høyre etter kjøret mot Ditlev-Simonsen, Fiskerstrand og byrådslederens mann i Bergen. Dessuten var det veldig få, også innad i Høyre som trodde at Fabian Stang kom til å bli ordfører etter valget. Det lå jo i kortene helt til både Venstre og FRP begynte å leke i sandkassa at ett av disse partiene kom til å få ordføreren. Dermed er det mulig at man valgte å tone ned eventuell kritikk av Stang noe i valgkampen innspurt.

Jeg er ikke mer naiv enn at jeg ikke utelukker at enkelte media er kyniske nok til å la en sak ligge i påvente av en setting som gjør at saken får større slagkraft. I så tilfelle har man nå fått en slik setting gjennom at Fabian Stang har blitt ordfører. Dermed vil den første anledning til å påvise forskjell mellom liv og lære bli brukt i mot den nye ordføreren.

Og selv om media eventuelt ikke har spart noen godsaker til en passende anledning, bør Fabian Stang ta en ekstra god titt inn sitt eget klesskap for å se om det finnes rester av skjeletter. Han må regne med å bli fulgt med argusøyne, og hans nye posisjon vil kunne det gjøre regningsvarende for journalister å bruke tid på gravearbeid. Stang har i mer enn 20 år arbeidet som forretningsadvokat i hovedstaden. Hvor mange tidligere klienter har han f.eks. bistått i saker hvor Oslo kommune er eller kommer til å bli motpart, f.eks. i reguleringsspørsmål?

Det er Fabian Stang selv som eventuelt bør vite best om det finnes ting fra hans fortid som vil innhente ham i hans ordførergjerning. Både for Høyres skyld og av hensynet til ordførerposisjonen i hovedstaden får vi håpe at han har luftet ordentlig ut i klesskapet sitt. Oslo har ikke råd til nok en ordførerskandale…

En bystyrekandidat for Arbeiderpartiet i Bergen, som forøvrig tidligere har nominert meg til årets kødd (se kommentarfeltet), har slengt med leppa i bloggverdenen lenge. Nå har imidlertid enkelte media fanget opp at AP-politikeren har skrevet at han fryder seg over misjonærer som råtner i fengsel i land vi sjelden omtaler som demokratier.

Personen har blant annet skrevet:

Går det an å være mer naiv. Jeg koser meg hver gang en eller annen fra en karistmatisk menighet får “råtne” litt i et fengsel i Midtøsten eller Øst-Asia pga. misjonering. De har bare godt av det.

I går fikk saueflokken i media nok en “skandale” å godte seg meg da Høyre nok en gang demonstrerte at man ikke trenger fiender når man har slike “venner” som man tydeligvis har. Et bystyremedlem i Oslo kom med uttalelser som mange vil mene grenser mot rasistiske, med påstander om at mange innvandrere (to grupperinger ble nevnt) snylter på fellesskapet skaper utrryghet osv. Vedkommende trakk seg umidellbart fra alle verv, og Oslo Høyres leder fordømte uttalelsene. Allikevl fikk saken fyldig dekning i de fleste riksmediene, og spinn-offen fortsetter i dag. Den desperate SV-politikeren Akthar Chaudry forsøkte således å mistenkliggjøre Høyre som parti etter uttalelsene.

De fleste av riksmediene har så langt latt være å ta opp saken med misjonærhateren fra Bergen Arbeiderparti. Og det er forsåvidt riktig å ikke ta en persons ytringer til inntekt for et helt parti. Som jeg selv skrev i en kommentar på kristenblogg på søndag, så er neppe AP-politikerens synspunkt representativt for partiet han representerer. Like lite er innvandreuttalelsene som ble uttalt av Høyrekandidaten i Oslo representativt for de jeg kjenner i Høyre. Men det er kanskje mer passende for venstredreide journalister å lage en skandalesak om en Høyre-kandidat?

Oslo Arbeiderparti har en kandidat til bystyrevalget som er dømt for å ha vært med på å svindle det offentlige for 448.000 kroner. Dette dreier som medlemsjuks hvor Arbeiderparties ungdomsorganisasjon, AUF i Oslo jukset med medlemstallene for å få økt støtte fra det offentlige. AP-politikeren ble dømt til 90 dagers betinget fengsel for sin medvirkning til dette.

Vedkommende er imidlertid ikke ført opp med fet skrift (forhåndskumulert) på stemmeseddelen til Oslo AP. Han står således ikke på sikker plass, slik at min overskrift på denne posten hadde vært villedende hvis det ikke hadde vært for spørsmålstegnet. NTB valgte imidlertid i dag å sende ut en melding med overskriften “Bedrageridømt på sikker plass på Høyre- liste”. Det faktum at det er en Høyre-politiker som er dømt for bedrageri er ubestridelig, men påstanden om at vedkommende står på sikker plass er helt feilaktig. Eigersund Høyre som mannen er kandidat for har kun en forhåndskumulert person på sin valgliste, og det er ordførerkandidaten. Og alle med et minimumskjennskap til norsk valgordning vet at det er kun personer som er forhånskumulert som kan sies å stå på sikker plass. De øvrige plassene på listene avgjøres av velgernes kumuleringer og slengere. NTBs overskrift må således skyldes en sensasjonstrang med behov for å skape overskrifter i en valgkamp.

Ingen medier har foreløpig sett grunn til å minne sine lesere på at at Oslo AP har en person dømt for å ha svindlet det offentlige på sin kommunevalgsliste. Og kanskje er det en riktig avgjørelse. Det er rundt 10 år siden vedkommende ble dømt. Allikevel er det interssante med denne kandidaten at han ikke ble dømt for å ha beriket seg selv, men for å ha svindlet det offentlig til å gi urettmessig støtte til Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon. Dette har muligens relevans når han nå stiller til valg for moderpartiet.

Hvor er Erling Folkvord? Han hevdet jo nærmest at folk som har begått straffbare handlinger var uegnet til å inneha politiske verv da det blåste som friskest under Ditlev-Simonsen saken. Er det verre å urettmessig skaffe seg penger i egen lomme enn å skaffe urettmessige midler til partikassa?

Som et apropos kan det jo også nevnes at Oslo Arbeiderpartis ordførerkandidat er samboer med en annen AP-politiker som ble idømt 4 måneders ubetinget fengsel for det samme medlemsjukset.

For bakgrunnsinformasjon:

http://www.dagbladet.no/nyheter/1998/07/30/126401.html
http://tux1.aftenposten.no/nyheter/iriks/d28329.htm
http://tux1.aftenposten.no/nyheter/iriks/d31100.htm