Iflg. APs egne hjemmesider og deres hofforgan Pravda, ehh Arbeiderbladet(eller Dagsavisen som de visstnok nå kaller seg) så er AP visstnok skolepartiet. Erfaringene viser dog en annen historie.
Bakgrunnen for påstanden er en gallup som AP selv har bestilt og som blir referert i Dagsavisen. Denne gallupen viser visstnok at blant de velgerne som synes skolepolitikk er det viktigste spørsmålet i valgkampen så har AP størst tillit. Ok, så langt greit. Det er imidlertid flere grunner til å stusse ved denne målingen:
1) Vi får ikke tilgang til spørsmålet som er stilt respondentene. Enhver med et minimum av kjennskap til statistikk vet små endringer i ordstillingen på samme type spørsmål vil gi utslag på svarene. Man får ofte de svarene spørsmålsformulereren ønsker, i dette tilfellet AP.
2) Vi får ikke vite noe om prosentsatsen på verken APs eller andre partiers score på spørsmålet som er stilt.
3) Bakgrunnen for at AP skal være skolepartiet er “Blant velgerne som synes skole er aller viktigst, har Ap klart størst tillit” iflg. Dagsavisen. Dette er interessant fordi vi ikke vet hvor mange som har oppgitt at skole er aller viktigst. Det faktum at AP har solgt inn opplysningen om at det er blant velgerne som synes skole er aller viktigst de scorer høyest, er også en sterk indikasjon på at AP totalt sett ikke har størst tillit blant hele velgermassen i skolespørsmål.
Og det er gode grunner til å stille spørsmål ved påstanden om at AP er skolepartiet. Hovedvekten av rammene for norsk skole bestemmes på nasjonalt nivå. Dette gjelder overordnet ressurstilgang, læreplaner, lærerutdanning, klassetrinn, antall skoleår osv. I denne sammenheng er det altså grunn til til å peke på at AP har hatt ansvaret for den nasjonale skolepolitikken i det store flertallet av årene etter annen verdenskrig. De manglene som eksisterer i norsk skole i dag har således partiet et sterkt medansvar for.
- Når barn begynner på skolen har de en rekke forventninger til hva som venter dem. Lærelysten må ivaretas og motiveres fra første dag, og barna må lære gode arbeidsrutiner. Flere timer de første årene er en oppfølging av vårt ønske om å legge vekt på “tidlig innsats” i skolen, sier Anniken Huitfeldt i en kommentar på DNAs nettsider.
Uttalelsen er fornuftig, problemet er bare at Huitfeldt glemmer å nevne at når AP innførte skolestart for 6-åringer, var det ikke meningen at barna skole lære verken å lese, skrive eller å regne i førsteklasse. Dette var bakgrunnen for at Høyrestyrte Oslo så seg nødt til å innføre obligatorisk lese- og skriveopplæring fra 1. klasse allerede i 2004, til protester fra røde politikere.
AP sier videre at de er bekymret for teorisvake elever som faller ut av videregående skole, og elever i ungdomsskolen som ikke er motiverte eller i stand til å gjennomføre en teoritung videregende opplæring. Da burde de kanskje reflektere over hvorfor de ved innføringen av reform 1994 fratok elevene muligheten til å gå rett over i fagopplæring etter ungdomsskolen, eller hvor Gudmund Hernes innførte en læreplan hvor elever på mekaniske fag måtte gjennom samisk og gammelnorsk i norsktimene….
AP sier videre at de vil ha lærere som er mer spesialiserte inn mot fag og hovedtrinn. Vel da er det merkelig at de stemte mot følgende når Stortinget i 2002 behandlet stortingsmeldingen om lærerutdannelsen:
” Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at det må stilles spesifiserte krav til faglig dybde og bredde for å kunne undervise på de enkelte nivå i skolen. Dette kan enten gjøres ved utarbeidelse av forskrifter som fastsettes av departementet, eller at den enkelte skoleeier og tilsettingsmyndighet utarbeider egne retningslinjer. Disse medlemmer vil understreke at for å undervise på ungdomstrinnet i grunnskolen bør hovedregelen være minimum ett års fagstudium i de aktuelle undervisningsfag, med mulighet for unntak ved små skoler eller hvor andre forhold gjør det praktisk vanskelig å oppfylle hovedretningslinjene”
AP mente isteden at “målet om at lærere som skal undervise på ungdomstrinnet har ett års fagstudium i de aktuelle undervisningsfag, ikke kan være et absolutt krav”.
AP mente også at det var greit at føreskolelærere hvis hovedutdannelse tar sikte på arbeid i barnehagene skulle kunne ha eneansvar for undervisningen i 1.-3. klasse ved å ta ett års videreutdannelse. AP var forøvrig mot at lærerstudenter som minimum måtte ha karakteren 3 i matte, norsk og engelsk for å komme inn på lærerutdannelsen, og de var mot at søkere til lærerutdannelsen skulle ha minimum 35 skolepoeng fra videregående skole. M.a.o. synes AP det er greit at teorisvake elever skal kunne bli lærere….
Dette er bare noen eksempler fra nyere historie på at AP bør være forsiktig i å uttrope seg til “skolepartiet”. Det er selvsagt positivt hvis de nå insner at de tidligere har tatt feil, men deres forslag blir ikke troverdige før partiet kommer med en slik innrømmelse.