Høyresiden i norsk politikk har en tendens til å overdrive sin retorikk i kritikken av AP-staten. Påklistrede merkelapper om sosialisme og tirader hvem som var for lukkelov, etermonopol og regulert boligmarked på 80-tallet tjener ikke særlig til opplysning i dagens politiske debatt.Det betyr derimot ikke at den sosialdemokratiske likhetstanken ikke hindrer menneskers drømmer og muligheter også i dagens samfunn. » Read the rest of the entry..

Dagsavisen melder at Rune Gerhardsen, som har tapt 3 av 4 valgkamper, igjen blir Oslo APs byrådslederkandidat, noe som forøvrig ble kringastet av den nye videobloggen VRWC allerede for 2 uker siden. Når man ser på Gerhardsens merittliste, blir dette som å bringe sauen tilbake til slakterbenken.

Det har lenge vært en “offentlig hemmelighet” i hovedstadens politiske miljø at Rune Gerhardsen kommer til å bli til å bli Oslo APs byrådslederkandidat nok en gang. Når APs hofforgan Dagsavisen nå bekjentgjør dette, er det imidlertid ikke lenger noen tvil. Den eneste mulige utfordrer kunne ha vært den anononyme og grå Trond Jensrud, med sterke bånd til fagbevegelsen. Den mektige lederen i Oslo AP, Jan il Bøhler, har imidlertid tydeligvis skjønt at Jensrud ikke kommer til å bli pop nok for velgermassen, og satser derfor nok en gang på mannen som er mest kjent for å være sønn av den såkalte landsfaderen Einar Gerhardsen.

Men med Rune G. som toppkandidat kan man ihvertfall se frem til mange interessante utspill frem mot kommunevalget. Han har en lang og interessant merittliste over utspill:

* Ville ansette alle de 13.000 arbeidsledige i Oslo kommune
(VG 07.07.1992)

* Ville bruke skattebetalernes penger på å bygge en undervannstunnel i glass fra Vippetangen til Hovedøya (Aftenposten Aften 09.07.1993)

* Hinker på et bein når han pusser tennene (Aftenposten Aften 13.09.1991)

* Innførte skjenkekring i Oslo sentrum, noe som førte til oppblomstring av en rekke illegale serveringssteder (VG 14.04.1994)

* Ville innføre en ekstra sentrumsskatt for lokaler og kontorer i Oslo sentrum (Aftenposten Aften 29.01.1990)

* Rune Gs fremtidsvisjon er mer industri til hoevdstaden når han ser frem mot 2010 (Aftenposten 13.02.1988)

* Husokkupanter er ikke et ordensproblem, men et sosialt problem (Aftenposten 24.8 1987)

Oslo AP har tydeligvis problemer med å rekruttere lederfigurer. De siste valgene har man dratt opp Åse Kleveland og Elin Horn for å gjøre seg mer sexy blant velgerne, uten noe særlig hell. Denne gangen spekuleres det i om partiet rett og slett lar være å stille ordførerkandidat. Istedenfor stiller man nok engang med den evige taper Rune G., mannen med rekord i antall strykninger i Oslo. I 1995 da han satt som byrådsleder, fikk han mer enn 10.000 strykninhger, og fikk færrest stemmer av samtlige av APs bystyrekandidater (Aftenposten 15.09.1995)
Oslo AP satser med andre ord på same shit, same wrapping! Det er nok tvilsomt om sauen overlever møtet med slakterbenken denne gangen.

Dagsavisen melder i dag den gledelige nyheten at familiene er mer pålitelig enn kommunene, og at eldre derfor velger å få hjelp fra familien i stedet. Dette er imidlertid ikke ment som en gladnyhet fra Dagsavisen, men snarere som en kamp for økte offentlige utgifter.

For alle som ikke er sosialister, må imidlertid det Dagsavisen presenterer som en gal utvikling snarer fremstå som det motsatte; en riktig og ønskelig utvikling. Det kan ikke være slik at det er et mål at flest mulig skal være avhengig av offentlig hjelp, selv om enkelte på venstresiden kanskje ønsker det. For liberalkonservative er det ikke det offentlige som er den primære skaperen av trygghet og velstand, men derimot den enkelte selv og deres familier. Det offentlige bør kun være et supplement, i de tilfellene hvor man selv ikke har mulighet til å få ivaretatt basale behov.

Dette er et prinsipp som også tidligere sosialdemokrater etterlevde , bla. gjennom regelen om gjøre sin plikt før man krevde sin rett. Det er mange av den gamle arbeiderklassens kjemper som mente at det ville være skammelig å kreve hjelp av det offentlige i de tilfeller hvor man hadde mulighet til å klare seg selv. Dessverre har dagens sosialdemokrater beveget seg mot sosialistene i synet på staten som garantisten for lykke og velferd. Dette ble godt illustrert gjennom stortingspresident Torbjørn Jaglands kommentarartikkel i Dagsavisen 30.6 (ikke på nett) hvor han bla. skriver:

”Velferdsstaten har blitt nødvendig del av alle menneskers liv. I velferdsstatens trygghet ligger friheten”

Sitatet sier mye om dagens sosialdemokraters samfunnssyn. Dersom alle skulle være avhengig av velferdsstaten, bør det være grunn til å stille spørsmål med hva slags samfunn vi lever i. Det er svært mange i dag som er fullstendig i stand til å leve bekymringsfritt uten å være avhengig av velferdsstatens ytelser. Samtidig ser på en rekke områder at de som virkelig er avhengig av offentlig hjelp, ikke får nødvendig hjelp for å komme seg på beina igjen. Det vil være ganske naivt å tro at dette ikke har en viss sammenheng med at velferdsstaten har utviklet seg i den retning Jagland ønsker, den har blitt altomfattende. Dagens velferdsstat inndrar en del av inntekten til majoriteten til befolkningen gjennom skatteseddelen, som de så fordeler tilbake til de samme menneskene gjennom tjenester, bidrag osv . Hvorfor ikke inndra litt mindre av folks inntekter, slik at de isteden kan ivareta flere behov selv, og så fordele tilbake til som virkelig ikke klare seg på egenhånd? Da hadde man også kunne slanket byråkratiet som sluker en del av skatteinntektene på veien mot omfordeling.

Men tilbake til Dagens artikkel i Dagsavisen. Det må jo være en flott utvikling hvis familiene igjen tar større ansvar for å hjelpe sin eldre. Utover å føle en moralsk forpliktelse til å hjelpe de som har oppfostret og støttet en gjennom hele livet, dreier dette seg like mye om omtanke og nestekjærlighet for våre nærmeste. Det kan ikke være slik at vi skal ha et velferdssystem som fratar oss ansvaret for å være omsorgsfulle og medhjelpelige mot våre familemedlemmer.

Og ja, selvfølgelig er jeg klar over at alle eldre ikke har nær familie i umiddelbar nærhet som kan bistå med husarbeid, innkjøp osv. Det er allikevel ikke dermed sagt man bør rope høyt på at det er kommunen som skal ha et ansvar for å gjøre alt. Flertallet av norske eldre er ikke minstepensjonister. De sitter ofte på stor formue, og har rimelig greie pensjonsutbetalinger. I slike tilfeller er de fullt i stand til å sørge for at en del huslige aktiviteter kan ivaretas selv uten bistand for kommunen.

I følge SSB hadde en alderspensjonist i gjennomsnitt i 1999 143 700 kroner i disponibel inntekt, eller 11975 kroner per måned, noe som utvilsomt har steget til et høyere beløp i dag, vel 7 år senere. Det betyr selvfølgelig at svært mange pensjonister har mulighet til å betale en tusenlapp i måneden for rengjøring av leilighet, og en femtilapp i uken til den lokale kjøpmannen for å få tilkjørt matvarer hjem. Dersom disse faktisk sørget for dette selv, kunne kommunene ha gitt bedre hjelp til de som ikke har en slik mulighet.

Selvfølgelig finnes det en del som ønsker at foreldrene skal bruke minst mulig penger, slik at arven kan vokse seg størst mulig. Det kan imidlertid ikke være velfredsstatens oppgave å sørge for ivaretakelse av fremtidige arvelodd.

I motsetning til Dagsavisen, applauderer jeg en utvikling hvor familiene viser mer omsorg og nestekjærlighet for de eldre.

I dag kom den gledlige nyheten i Dagbladets papirutgave om at bare en av fire nordmenn synes Jens Stoltenberg gjør en god jobb. Dette er en kraftig nedgang i hans popularitet siden han inntok statsministerstolen da 54% svarte at de trodde han kom til å gjøre en god jobb.

Det er ikke så rart at regjeringens utstillingsdukke ikke er populær. Siden den nye regjeringen tiltrådt i okrober 2005 har den knapt gjort noen verdens ting. Aldri før har så få forslag og saker blitt fremmet for Stortinget, og stort sett så er det andre enn statsrådene som bestemmer hva forretningsministeriet Stoltenberg skal mene.

Det er bare å gratulere Stoltenberg, den siste målingen viser at han har en approvalrating på 24%. Til sammenligning har George W Bush på de siste målingene i USA ligget på 32%, noe som er er et historisk lavmål for ham. Det er godt å være populær…

Hva passet vel bedre 1. påskedag enn å avlegge en visitt til Stoltenbergbukta aka Vaske-Bakkes tidligere strandeiendom på Huk? Nesten i god gammel Gateavisatradisjon, bestemte jeg meg for å ta en titt på hva som skjulte seg i den såkalte strandperlen på 30 meter som Jens Stoltenberg en kald høstdag i fjor bestemte seg å benytte 30 millioner skattekroner på å kjøpe tilbake til folket. Den veloverveide sybmbolhandlingen ble foretatt etter at den påtroppende statsminister hadde lest avisen.

Bygdøy har jo allerede Paradisbukta tilgjengelig for alle badenymfer. Etter å ha tatt strandlinjen til regjeringens prestisjeprosjekt i nærmere øyesyn, er det nok mer nærliggende å døpe dette området til Costa del Søppel enn til Stoltenbergbukta. Det er tydelig at den rødgrønne regjeringen enda ikke har bestemt seg for hva de skal gjøre med sitt første symbolprosjekt.

Søppelet flyter i Stoltenbergbukta. Det er tydelig at søppelfjerning ikke inngikk i kjøpesummen på 30 millioner kroner.

Mon tro om Vaske-Bakke og Stoltenberg har hatt felles utflyttingsfest? Det er ihvertfall importøl av typen Heineken det tydeligvis går i der i gården. Dårlig nytt for norske bryggeriarbeidere?

Stoltenbergbukta er slett ingen idyll. Ville du badet her?

Slik ser Stoltenbergbukta ut litt på avstand.

For de som skulle være i tvil, slik ser den offentlig tilgjengelige delen av Huk ut 1. påskedag 2006.

Tom Pape fra Arbeiderpartiet foretok en modig avgjørelse i Oslo bystyre. AP-representanten bosatt på Grünerløkka (hadde således ingen egeninteresse i saken) valgte å følge sin egen samvittighet og overbevisning fremfor partipisken i Oslo AP. Dermed bidro han til et knepent flertall for å flytte USAs ambassade fra Drammensveien til Huseby.

Uavhengig av hvilket synspunkt man måtte ha om lokalisering av den amerikanske ambassaden, synes jeg det står respekt av Papes avgjørelse. Det har lenge vært kjent at et flertall av Aps bystyrerepresentanter i Oslo ønsket å støtte flyttingen av USAs ambassade til Huseby. Derimot har andre organer i Oslo Ap under ledelse av partileder Jan Bøhler, og som ikke er valgt av Oslos befolkning, valgt å svinge partipisken og instruert bystyregruppen til å stemme mot flytting til Huseby.

Pape valgte allikevel å lytte til sin egen samvittighet, og det er ikke alltid like lett i en slik sak. En ting er det personlige presset man blir utsatt for. En helt annen ting er eventuelle partirepresealier. Det har skjedd før at folkevalgte personer i AP som ikke vil la seg instruere av et ikke folkevalgt partiorgan, har blitt truet med eksklusjon. Det er også bare et år til Oslo AP skal nominere sine bystyrekandidater til lokalvalget i 2007. Allikevel valgte Tom Pape å stå oppreist og ta den belastningen det er følge egen overbeisning i denne saken.

Han kan heller ikke sies å ha ført velgerne bak lyset. Riktignok gikk Oslo Aps leder Jan Bøhler ut i høstens valgkamp og garanterte at AP ikke ville gå inn for flytting av ambassaden til Huseby. Det får imidlertid stå for Bøhlers egen regning. Pape er valgt inn på APs kommunevalgsprogram for 2003-2007, og der står det ingenting om motstand mot flytting av ambassaden. Tom Pape har valgt å tenke selv, og ta de eventuelle konsekvensene det måtte medføre for ham. Det står det respekt av!