Det er fortsatt godt over halvannet år igjen til stortingsvalget i 2009, men det er ikke mange månedene til partienes stortingsnominasjoner sparkes i gang for fullt. Mye tyder på at det vil bli en god del utskiftninger på de øverste listeplasseringene i sentrale Høyre-fylker.

I Oslo er både Per Kristian Foss og Inge Lønning det man diplomatisk kan kalle godt voksne mennesker (henholdsvis 58 og 70 år gamle), og de harhar sittet på Stortinget siden henholdsvis 1981 og 1997. For Foss vil avslutningen av inneværende periode sannsynligvis være siste mulighet til å skaffe seg en sivil jobb, om han skulle ønske det. Han innehar imidlertid forsatt en sentral plass i Høyre som nestleder, og ettersigende oppfattes han internt som en av de som fortsatt har mest “drive” i Høyres stortingsgruppe. Det er derfor ikke helt utenkelig at Foss tar gjenvalg til sin åttende periode som stortingsrepresentant.Hvis han velger å ta gjenvalg, blir han med høy sannsynlighet renominert. Det er nok mer sannsynlig at Lønning som vil være 71 år gammel i 2009 velger å takke for seg.

Ine Marie Eriksen Søreide er den tredje Høyre-representanten fra Oslo. Hun har allerede rukket å sitte to perioder, og mange spekulerer nå i om hun ønsker å benytte sin juridiske utdannelse i det sivile yrkeslivet. Eriksen Søreide er i inneværende periode leder av utdanningskomiteen, men det er registert en viss intern misnøye med at hun ikke har markert seg i tilstrekkelig grad i den sentrale posisjonen hun innehar. Det er dermed ikke umulig at hun vil bli utfordret av motkandidater dersom hun velger å stille til gjenvalg.

Det virker sannsynlig at det kan bli utskiftninger på to av de tre øverste plassene på Oslo Høyres storingsvalgliste. Og det mangler ikke på aktuelle kandidater til å fylle disse plassene. Afshan Rafiq, som i 2001 ble den første fast møtende stortingsrepresentant med innvandrerbakgrunn, er i inneværende periode 2.varamann til Stortinget. Hun stod på femte plass på Oslo Høyres liste i 2005, men grunnet Høyres elendige valg kom hun ikke inn som fast representant. Det er sannsynlig at hun fortsatt har stortingsambisjoner, men det er usikkert om hun har tilstrekkelig med støtte i Oslo Høyre til å sikre seg en høy listeplassering.

En annen outsider er tidligere leder i Oslo Unge Høyre, Nikolai Astrup. Han arbeider nå som personlig rådgiver for Erna Solberg, og er innstilt som ny  nestleder i Oslo Høyre  til årsmøte neste helg. Uavhengig av om han blir valgt til nestleder i Oslo Høyre så har han en solid base i Oslo Høyre, blant annet i den såkalte Minerva og CIVITA kretsen. Dersom han fortsatt støttes av Oslo Unge Høyre, slik han ble før valget i 2005 har han uansett gode kort på hånden.

Den populære byrådslederen Erling Lae er en annen mulig kandidat til en av topplasseringene på Oslo listen. Han har vært byrådsleder siden 2000, og det spekulerers nå i om han vil avslutte sin karriere som stortingsrepresentant. Lae blir garantert nominert dersom han stiller. Det er imidlertid mulig at Lae er mer lysten på en statsrådplass i en eventuell borgerlig regjering enn det å bli stortingsmann. Denne muligheten vil være inntakt selv om han ikke stiller til stortingsvalget.

Det er nok tvilsomt om CIVITA-leder Kristin Clemet er interessert å stille som stortingskandidat. Etter at Høyre gjorde det som internt ble oppfattet som et akseptablet valg i 2007, sitter Erna Solberg ganske trygt, så toget har nok gått for partilederjobben, og det er lite sannsynlig at Clemet vil bli valgt til partileder i en alder av 53 år i 2010 selv om Høyre skulle gjøre et elendig stortingsvalg. Dersom hun mot for modning stiller som kandidat, blir det definitivt en spennende nominasjonsprosess i Oslo Høyre.

Avtroppende Unge Høyre leder Torbjørn Røe Isaksen er en annen person som nevnes som mulig stortingskandidat i Oslo. Det er imidlertid mulig at han primært ønsker å kjempe om en stortingsplass fra hjemfylket Telemark. Der risikerer han imidlertid å måtte ta en kampvotering mot sittende stortingsrepresentant Kari Lise Holmberg. Det er imidlertid ikke usannsynlig at han vil være istand til å gå seirende ut av en slik votering.

I Akershus, et annet sentralt Høyre fylke, går det også mot ustkiftninger på Høyres liste. Det er sannsynlig at det blir utskiftninger på to av de fire første plassene på Høyres liste. Jan Petersen som toppet listen i 2005 er nok på vei ut. Han har sittet på Stortinget siden 1981, og kan neppe påregne noen sentral posisjon ved en eventuell borgerlig regjering etter 2009. Til det er forholdet mellom han og Høyres leder Erna Solberg for kjølig. Det er også usikkert hvilken støtte han har internt i Akershus Høyre. Ved prøvenominasjonen til Stortingsvalget i 2005, plasserte nesten halvparten av lokallagene han på en usikker plass på listen. Petersen har lang internasjonal erfaring og fartstid og det er ikke usannsynlig at han får en beskjeden ambassadørpost. Det er også usikkert hvor lenge Jan Tore Sanner, som har klare politiske ambisjoner vil ta til takke med andre plassen på Akershus Høyres liste.

Sonja Sjøli fra Eidsvoll har sittet på Stortinget siden 1997. Hun er 60 år gammel i 2009, men har neppe andre muligheter enn en pensjonstilværelse i yrkeslivet. Hun tar sannsynligvis gjenvalg, men spørsmålet er om hun vil bli utfordret. Det er et spørsmålstegn om hvor lenge Asker og Bærum, de to største lokallagene vil akseptere at det kun er en kandidat fra vest regionen på de fire øverste plassene på Akershuslisten. Det er heller ikke umulig at Sjøli vil bli utfordret av andre kandidater fra sin egen region Romerike. Lise Hagen Rebbestad som var Skedsmo Høyres ordførerkandidat i 2007, er kjent som en dame med ambisjoner. Hun er også nestleder i Akershus Høyre.

Andre Oktay Dahl som i inneværende periode innehar fjerdeplassen på Akershuslisten har markert seg bra, og nyter god støtte i sin egen region Romerike, men også i Folloregionen. Han blir renominert dersom han ønsker det, men spørsmålet er om han ønsker å starte en sivil yrkeskarriere.

Dersom Jan Petersen ikke tar gjenvalg, åpner det seg en ny plass for en representant fra Follo-regionen, og dersom man i tillegg er kvinne vil man stå sterkt. Tidligere stortingsrepresentant Julie Christiansen fra Oppegård er her en mulig kandidat. Selv om hun ble vraket i nominasjonsprosessen til valget i 2005, kan det gå mot et politisk comeback. Christiansen arbeider nå i Høyres stortingsgruppe, og hun har et nært forhold til Jan Tore Sanner. Det er derfor mulig at hennes kanidatur også vil støttes av vest regionen i Akershus.

Oppegårds ordfører Sylvi Graham var kandidat i 2005, og hun var statssekretær i utenriksdepartementet under Bondevik II regjeringen. Det spørs allikevel om ikke toget gikk i 2005 for Graham som vil være 58 år gammel i 2009.

Nils Aage Jegstad fra Vestby som nå er fylkesordfører og fylkesleder har forsøkt seg et par ganger tidligere på å nå opp i stortingsnominasjonen uten å lykkes. Både alderen (59 år i 2009) og hans nåværende posisjon taler mot at han vil bli nominert.

Det store spørsmålet er hvilke andre personer fra vest regionen som har stortingsambisjoner. Askers tidligere ordfører Morten Strand forsøkte uten sukess å bli høyt nominert i 2005, men han er 62 år i 2009 og vil neppe nå opp om han stiller. Lene Conradi som tok over ordførerjobben etter Strand er potensiell kandidat, men det spørs om det tar seg godt ut å stille som stortingskandidat etter bare to år som ordfører.
Hårek Elvenes fra Bærum er en mann med ambisjoner. Han var innehaver av 7. plassen på stortingslisten i 2005, og tar nok sikte på en høyere plassering denne gangen. Han er tidligere gruppeleder i Bærum Høyre og nestleder i Akershus Høyre. Han vil muligens få konkurranse av Lisbeth Hammer Krog som nå er varaordfører, leder av Bærum Høyre og meldem av arbeidsutvalget i Akershus Høyre.

Oslo kommune har siden november tapt 7-8 ganger så mye som Terra-kommunene på sin spekulasjon i Hafslund-aksjer. Rune Gerhardsen har forsvart denne spekulasjonen med å si at ” å selge kraftaksjer er noe av det dummeste man kan gjøre”

Vel det er tydeligvis flere dumme tinge man kan gjøre. F.eks. kan man stemme på Rune Gerhardsen.

Etter 5 ukers sandkasseleking i Oslo, klarte de såkalt borgerlige partiene i Oslo i går å enes om Fabian Stang som ordfører. Spørsmålet blir allikevel hvor lang tid det tar før media klarer å “grave” frem en skandale knyttet til Oslos ordfører.

Selvfølgelig kan alt være i skjønneste orden. Jeg sitter allikevel med en indre uro om at media sitter på godbiter om Herr Stang som offentligheten enda ikke har sett. Sitter media på noe mer enn det som ble publisert i de spede forsøkene man hadde før og i løpet av valgkampen på å sverte Fabian Stang med saker om ulovlig skjening på taket av rådhuset, displinærsak mot ham som advokat osv?

Dersom media har flere kort i ermet som de enda ikke hav vist frem til offentligheten kan dette skyldes flere ting. For det første så kan det være at man kviet seg for å kjøre nok en “drittsak” mot Høyre etter kjøret mot Ditlev-Simonsen, Fiskerstrand og byrådslederens mann i Bergen. Dessuten var det veldig få, også innad i Høyre som trodde at Fabian Stang kom til å bli ordfører etter valget. Det lå jo i kortene helt til både Venstre og FRP begynte å leke i sandkassa at ett av disse partiene kom til å få ordføreren. Dermed er det mulig at man valgte å tone ned eventuell kritikk av Stang noe i valgkampen innspurt.

Jeg er ikke mer naiv enn at jeg ikke utelukker at enkelte media er kyniske nok til å la en sak ligge i påvente av en setting som gjør at saken får større slagkraft. I så tilfelle har man nå fått en slik setting gjennom at Fabian Stang har blitt ordfører. Dermed vil den første anledning til å påvise forskjell mellom liv og lære bli brukt i mot den nye ordføreren.

Og selv om media eventuelt ikke har spart noen godsaker til en passende anledning, bør Fabian Stang ta en ekstra god titt inn sitt eget klesskap for å se om det finnes rester av skjeletter. Han må regne med å bli fulgt med argusøyne, og hans nye posisjon vil kunne det gjøre regningsvarende for journalister å bruke tid på gravearbeid. Stang har i mer enn 20 år arbeidet som forretningsadvokat i hovedstaden. Hvor mange tidligere klienter har han f.eks. bistått i saker hvor Oslo kommune er eller kommer til å bli motpart, f.eks. i reguleringsspørsmål?

Det er Fabian Stang selv som eventuelt bør vite best om det finnes ting fra hans fortid som vil innhente ham i hans ordførergjerning. Både for Høyres skyld og av hensynet til ordførerposisjonen i hovedstaden får vi håpe at han har luftet ordentlig ut i klesskapet sitt. Oslo har ikke råd til nok en ordførerskandale…

Rune Gerhardsen har drukket øl på boks og lovet bort kommunal eiendom for 1 kr. til Vålerengen Idrettsforening midt i valgkampens hete. De fleste andre partiene, FRP inkludert hengte seg på samme populistbølgen for å score billige politiske poeng da Vålerengen idrettsforenings supportklubb Klanen arrangerte politiker debatt om ny fotballstadion på Valle. Den eneste poliktikeren som står igjen med æren i behold er Bård Folke Fredriksen fra Høyre som ikke ville gi bort kommunal eiendom.

Jeg er ikke fotballhater, snarere tvert imot. Men jeg synes det er meningsløst om kommunen gratis skal gi bort en tomt som kan generere nødvendige inntekter i bykassen til en relativt velstående fotballklubb. Denne “trengende” fotballklubben har til tl overmål en budsjettert omsetning på 93 millioner kroner i 2007. Det er m.a.o. ikek en ressursfattig klubb vi snakker om her.

Hva skulle argumentene for å gi bort kommunale verdier som kan brukes til f.eks. skoleopprustning så være? Det er tvilsomt om om det kan hevdes at Vålerengen Idrettsforening akkurat er en merkevare for hele byen Oslo. Så langt i år har klubben et gjennomsnittlig tilskuerantall på 14179 tilskuere. Dette tilsvarer om lag 2,5% av Oslos innbyggere. Til sammenligning har Brann et gjennomsnittlig tilskuerantall på over 17.000, og dette i en by som er under halvparten av Oslos størrelse, mens Rosenborg har et snitt på over 20.000 i en by som bare er 1/3 av Oslo størrelse.

Den virkelige beveggrunnen for å gi bort kommunale verdier skyldes nok først og fremst enkel populisme og et desperat forsøk på å hente noen ekstra stemmer i innspurten av valgkampen. Moralen må således være at de som skriker høyest, de skal få viljen sin! Dette vil være et interessant styringsprinsipp for et potensielt Gerhardsenbyråd…

Det er forøvrig interessant at Rune Gerhardsen som for tre uker siden kritiserte byrådet for å selge eiendommer, nå vil
starte med å gi bort kommunale eiendommer…

Nettavisen og TV2 stiller opp som mikrofonstativ når Hans Geelmuyden later som han er en Høyre-velger som forlater partiet på grunn av partiets håndtering av ordfører-skandalen. At han har en egen agenda, falt det naturligvis ikke inn å tenke på for oppslagshungrige journalister.

Hans Geelemuyden har sammen med sin kone vært en av de fremste forkjemperne mot Oslo kommunes planer om å flytte USAs ambassade fra DRammensveien til Huseby. Denne kampen har blitt dratt så langt at det åpenbart har utviklet seg en konflikt mellom om Per Ditlev Simonsen og Gellemuyden familien, se f.eks. dette leserinnlegget fra Geelmuydens kone. Fordi av oss som har fulgt med på Geelmuydens utspill de siste to årene er det åpenbart at ingen i familien hadde planer om å stemme Høyre ved valget i 2007. Hans Geelmuyden selv har for eksempel skrevet følgende på Husebyskogens venners nettside:

“Man skulle tro at politikere var mer opptatt av å forsvare svake grupper enn å gjøre seg til talsmenn for de sterke. Likevel prioriterer Oslo Høyre amerikanske interesser fremfor miljøhensyn og Oslofolk. Jeg har allerede begynt å glede meg til kommunevalget i 2007″

Er det virkelig noen som tror at Geelmuyden hadde planer om å stemme Oslo Høyre ved valget etter ha lest dette? Nettavisen lar således Hans Geelmuyden misbruke sin posisjon som kommunikasjonsekspert for å diskreditere Høyre i Oslo for derigjennom å fremme sin egen agenda.

Jøran Kallmyr skriver om det samme.

Oppdatert:
Liberaleren har også en post om samme tema med flere interessante opplysninger om Geelmuydens agenda.

Det er sannsynligvis SV’eren og ikke kommunikasjonsrådgiveren Beate Barth-Nossum som til Aftenposten.no fyrer av kraftige adjektiver om Oslos ordfører Per Ditlev-Simonsen i saken om Ditlev-Simonsen familiens mulige hemmelige bankkonti i Sveits.

Undertegnede støtter på ingen måte opprettelse av bankkonti i utlandet som unndras beskatning, og dersom Oslo ordfører Per Ditlev-Simonsen gar gjor noe ulovlig bør det naturligvis få konsekvenser for ham. Det er heller ikke til å nekte for at ordførerens håndtering av denne saken ikke akkurat går inn i historiebøkene som speielt godt PR-håndverk.

Når Beate Barth-Nossum som for tiden er kommunikasjonsrådgiver i Geelmuyeden Kiese slår på stortromma i kraft av sin profesjon og kommer med utsagn som at ordføreren fremstår som en parodi på en Høyremann, at velgerne kan stille spørsmål med integriteten til hele partiet Høyre og at ” Avsløringene vil gi folk en påminnelse av Høyre-klisjen som Høyre gjerne vil bort fra”, så er det grunn til å ta dette med en klype salt.

Barth-Nossum har inntil nylig (med mindre hun fortsatt er?) vært aktiv i Oslo SV. Etter stortingsvalget i 2005 ble hun bl.a. oppnevnt av SVs sentralstyre som en av Oslo SVs medlemmer i SVs evalueringsutvalg. Selvfølgelig har mange i PR-bransjen en politisk fortid, og dette skal ikke nødvendigvis hindre de i å kunne uttale seg om faglige ting hva politikken angår. Når man ser på Barth-Nossums kraftsalver har man imidlertid god grunn til å spørre om hun ikke er farlig nær ved å blande kortene i denne saken. Dette blir nesten like troverdig som om Fidel Castro skulle kommentere menneskerettighetssituasjonen i Nord-Korea.

Til tross for at elevene i grunnskolen i Oslo har bedre resulater enn både landsgjennomsnittet og større byer som Trondheim, Tromsø, Stavanger, Kristiansand og Drammen, klarer Aften med sin kampanjejournalistikk å publisere en artikkel om grunnskolesatsning med overskriften “Oslo dårligst i klassen.

Selv om det er åpenbart at Aften har startet en kampanje for et skifte av politisk lederskap i Oslo, så bør en avis som kaller seg seriøs ihvertfall holde seg til et minimum av objektiv saklighet i sin dekning. Når man forsøker å tegne et skandalebilde av Oslos skolesatsing utelukkende basert på at Oslo bruker en mindre andel av sine netto driftsutgifter (23.8%) mot Trondheim (30.2%), Tromsø (33.7%) og Bergen (27.1%) så blir det ikke veldig seriøst for å si det mildt.

Tallene har Aften hentet fra SSB. Problemet med Aftens sammenligning er imidlertid at tallene de baserer seg på ikke tar høyde for at det er åpenbart at Oslo som både kommune og fylkeskommune nødvendigvis må benytte en lavere andel av sin totale utgifter til grunnskole enn byer som Tromsø, Trondheim og bergen som bare har kommunale oppgaver. Av sine totale utgifter skal Oslo også dekke fylkeskommunale oppgaver som for eksempel videregående skoler. At kommunens andel av driftsutgiftene brukt til grunnskole er lavere enn andre norske byer er derfor er derfor naturlig, og skyldes ikke politisk nedprioritering av grunnskolen.

Det Aften selvfølgelig heller ikke nevner er andre intressante opplysninger fra den samme statistikken som SSB har utgitt.. Den samme statistikken viser nemlig også at det langt fra er noen sammenheng mellom hvor mye penger skolene bruker på grunnskolen og hvilke resultater elevene oppnår. Som SSB skriver:

“Elevenes prestasjoner måles ofte i grunnskolepoeng. Ut i fra tallmaterialet kan en ikke si at jo færre elever per lærer/elevtimer per lærertime, desto bedre grunnskolepoeng. Finnmark med færrest elevtimer per lærertime på ungdomstrinn, har lavest gjennomsnittlig grunnskolepoeng av alle fylker. “

Gjennomsnittlig grunnskolepoeng beregnes som summen av elevenes karakterer i 11 fag. Ut fra SSBs statistikk kan vi se at Osloelevene som er har et gjennomsnitt på 44.4 grunnskolepoeng er bedre enn både landsgjennomsnittet (43.63) og Trondheim (44.2), Tromsø (44), Stavanger (43.5), Kristiansand (42.9) og Drammen (43.3). Osloelevene har altså bedre skoleresultater enn nesten samtlige store norske store byer, til tross for at kommunen bruker en mindre andel av sine totale utgifter på grunnskole enn disse.

Det betyr selvfølgelig ikke at Oslo ikke bør jobbe for at elevenes resultater blir enda bedre. Tallene viser imidlertid at det er på tide med å slutte å måle hvilke kommuner som er best på hva utelukkende ved å se på pengebruk slik Aften legger opp til. Det viktigste må være hva man får utrettet for penegene, ikke nødvendigvis å bruke mest mulig av dem.

Med ønske om god bedring til Aften!

-Frognerseteren, Folketeaterbygningen, Bislett bad og Oslo Spektrum er blant de viktige symbolbyggene som byrådet har fått banket gjennom, sier en indignert Rune Gerhardsen til Aften når han beklager seg over at Oslo kommune har solgt bygg de ikke har behov for. Han fortsetter: -En klok kommune med ansvarlige politikere må jo eie mye eiendom der vi kan bygge det vi trenger. Nå stanser barnehagebyggingen opp fordi vi mangler tomter.

La oss ta Folketeaterbygningen som er uthevet ovenfor som et eksempel. Hvis Gerhardsen mener at dette er en bygning som egner seg til bruk som barnehage, så burde han jo snakke med sine partifrender og starte arbeidet med å etablere en privat barnehage der. På den måten kan Det Norske Arbeiderparti skaffe seg flere statstilskudd.

Folketeaterbygningen som Rune G. mener det er så ille at Oslo kommune solgte ble nemlig kjøpt av; ja nettopp, Arbeiderpartiet! Bygningen eies i dag av Youngstorget Eiendom AS et aksjeselskap hvor Det Norske Arbeiderpartiet eier 75% av aksjene og 25% er eiet av OBOS.

Dagsavisen melder at Rune Gerhardsen, som har tapt 3 av 4 valgkamper, igjen blir Oslo APs byrådslederkandidat, noe som forøvrig ble kringastet av den nye videobloggen VRWC allerede for 2 uker siden. Når man ser på Gerhardsens merittliste, blir dette som å bringe sauen tilbake til slakterbenken.

Det har lenge vært en “offentlig hemmelighet” i hovedstadens politiske miljø at Rune Gerhardsen kommer til å bli til å bli Oslo APs byrådslederkandidat nok en gang. Når APs hofforgan Dagsavisen nå bekjentgjør dette, er det imidlertid ikke lenger noen tvil. Den eneste mulige utfordrer kunne ha vært den anononyme og grå Trond Jensrud, med sterke bånd til fagbevegelsen. Den mektige lederen i Oslo AP, Jan il Bøhler, har imidlertid tydeligvis skjønt at Jensrud ikke kommer til å bli pop nok for velgermassen, og satser derfor nok en gang på mannen som er mest kjent for å være sønn av den såkalte landsfaderen Einar Gerhardsen.

Men med Rune G. som toppkandidat kan man ihvertfall se frem til mange interessante utspill frem mot kommunevalget. Han har en lang og interessant merittliste over utspill:

* Ville ansette alle de 13.000 arbeidsledige i Oslo kommune
(VG 07.07.1992)

* Ville bruke skattebetalernes penger på å bygge en undervannstunnel i glass fra Vippetangen til Hovedøya (Aftenposten Aften 09.07.1993)

* Hinker på et bein når han pusser tennene (Aftenposten Aften 13.09.1991)

* Innførte skjenkekring i Oslo sentrum, noe som førte til oppblomstring av en rekke illegale serveringssteder (VG 14.04.1994)

* Ville innføre en ekstra sentrumsskatt for lokaler og kontorer i Oslo sentrum (Aftenposten Aften 29.01.1990)

* Rune Gs fremtidsvisjon er mer industri til hoevdstaden når han ser frem mot 2010 (Aftenposten 13.02.1988)

* Husokkupanter er ikke et ordensproblem, men et sosialt problem (Aftenposten 24.8 1987)

Oslo AP har tydeligvis problemer med å rekruttere lederfigurer. De siste valgene har man dratt opp Åse Kleveland og Elin Horn for å gjøre seg mer sexy blant velgerne, uten noe særlig hell. Denne gangen spekuleres det i om partiet rett og slett lar være å stille ordførerkandidat. Istedenfor stiller man nok engang med den evige taper Rune G., mannen med rekord i antall strykninger i Oslo. I 1995 da han satt som byrådsleder, fikk han mer enn 10.000 strykninhger, og fikk færrest stemmer av samtlige av APs bystyrekandidater (Aftenposten 15.09.1995)
Oslo AP satser med andre ord på same shit, same wrapping! Det er nok tvilsomt om sauen overlever møtet med slakterbenken denne gangen.

Holmenkollen er visstnok ikke bare et symbol, nei det er faktisk “det norskeste symbolet som finnes”, i følge den tidligere skiløperen Vegard Ulvang. Mulig det.

Med unntak av en forferdelig hangover, var dagen i dag en idyll. Solen skinte, og 40.000 mennesker hadde funnet veien til det som tydeligvis symboliserer Norge i resten av verden,den tradisjonelle Holmenkollensøndagen. Jeg var selv en av disse som tok turen opp i skogåsen, vandrende i folkemengenden mellom nikkersadel og halvfulle polske bygningsarbeidere som var kommet for heie frem sin helt, Adam Malyz.

Etter å ha inntatt toddy tilsatt litt ekstra ingredienser, ble jeg også kvitt den verste hang-overen. Når jeg sto og betraktet symbolet i all sin prakt, begynte jeg allikevel å tenke. Finnes det virkelig ikke viktigere saker for politikerne å krangle om enn hvem som skal betale regningen på over 300 millioner kroner for opprustning av symbolet? Ja, det er hyggelig å ta en tur opp i åsen en gang i året. Men burde ikke heller spørsmålet politikerne stilte seg være; skal vi bruker 300 millioner kroner for å kunne arrangere et selvforherligende hopprenn en gang i året?

Politikk