I Danmark foregår går det nå en stor debatt om fremtidens danske velferdsreform og generasjonsregnskap. I likhet med Norge går forholdstallet mellom antall personer i arbeid og antall pensjonister og trygdede også i Danmark dramatisk ned. Det blir stadige færre dansker i arbeid som kan finansiere velferdsgodene for resten av befolkningen. Den borgerlige regjeringen i Danmark har derfor kommet med en forslag til velferdsreform for å møte disse utfordringene. Blant tiltakene som foreslås er:
* høyere pensjonsalder
* innstramninger i studelånsordningen for å få bedre studieprogresjon
* tilltak for å få flere innvandrere i arbeid
* en massiv økning i bevilgningene til forskning
* økning i bevilgningene til utdanning

Men til tross for at Norge har mange av de samme utfordringene som Danmark, er debatten om generasjonsregnskapet og fremtidens velferdsmodell nesten totalt fraværende her på berget. Her er politikerne som oftest mer opptatt å diskutere hvordan vi kan øke de offentlige utgiftene til alle slags mer eller mindre gode formål.

Av Norges 2,2 millioner sysselsatte, arbeider rundt 800.000 i offentlig sektor. Samtidig bor det 2,8 millioner personer i alderen 20-66 år i Norge. Det betyr at vel halvparten befolkningen i yrkesaktiv alder enten jobber i det offentlige eller ikke jobber overhodet. Grovt sett er det derfor bare de 1,4 millionene arbeidstakere som ikke arbeider i offentlig sektor, som bidrar til den direkte verdiskapningen de øvrige 3,2 millionene innbyggerne i Norge nyter godt av. Fra 1993 til 2003 økte antall uføretrygde med nesten 30%, og det totale antallet har nå passert 300 000 personer.

Oljerikdommen har tydeligvis blindet norske politikere. Hva Norge skal leve av den dagen olje- og gassen ikke lenger smører vår fete offentlilge sektor, er fortsatt et åpent spørsmål. Norge har i dag en eksportprofil på linje med et uland. Det vesentlig av våre produkter som eksporteres er råvarer. Halvparten av all eksport er gass og råolje. Den nest største eksportartikkel er uforedlet fisk.

Fox Mulders paranoide slagord fra X-files “Trust no one” har definitivt en mening. Jeg tør ihvertfall ikke stole på at staten skal garantere for at jeg får en behagelig tilværelse resten av mitt liv…

Overskriften er tittelen på en bok hvor Al Franken går til feltog mot høyrevridde personer i amerikanske media. Etter de siste måneders hendelser i Sverige kan tittelen like gjerne brukes om de svenske sosialdemokratene.

I dag ble det kjent at utenriksminister Laila Freivalds trekker seg som følge av kritikken etter at svensk UD grep inn og stengte Sverigedemokratenes nettside etter at de hadde publisert de berømte Muhammed-karikaturene, et inngrep som er i strid med Sveriges grunnlov. Freivalds har hele tiden benektet at hun hadde kjenneskap til UDs involvering med å stenge nettsidene, og en tjenestemann i svensk UD har av statsminister Göran Persson offentlig blitt uthengt som syndebukk. Så kom det frem at tjenestemannen handlet på direkte ordre fra Freivalds, og da sa hun at hun ikke tenkte på at det var hennes møte med denne tjenestemannen som hadde foranlediget stengingen av nettsiden.

Mer ynkelig forsøk på å skyve fra seg ansvar, skal man lete lenge etter. Dette fører seg imildertid inn i rekken av flere løgner eller halvsannheter som sossarna de siste tiden har fremført.

Etter at sikkerhetssjefen i riksdagen sporet anonyme eposter med påstander om at moderaternas leder Fredrik Reinfelt hadde benyttet seg av svart arbeidskraft og til og at han var pedofil tilbake til sossarnas hovedkvarter på Sveavägen, benektet sossarna at epostene var sendt derfra. De hevdet til og med at de hadde undersøkt serverne, og at det ikke var noe trafikk ut i det aktuelle tidsrommet. Når dette igjen ble avslørt som løgn, nektet først sossarna å avsløre hvilken medarbeider som var ansvarlig, og forsøkte å skape inntrkk av av at dette var en perifer medarbeider. Senere viste det seg at den ansvarlige var mannnen som var blitt headhuntet for å jobbe med opinionsdanning og strategi i nært samarbeid med sossarnas generalsekretær.

Under Tsunami-høringene i Sverige nå, blir det også hevdet at Göran Perssons statssekretær Lars Danielsson, har løyet om hvilken kontak som var mellom svensk UD og statsministerens kontor 2. juledag 2005.

Er det tilfeldig at tre slike saker blir avslørt så tett opp til hverandre? Eller har Sosialdemokraterna utviket en uklutur, bassert på løgner, halvsannheter og unndragning av fakta?