Høyresiden i norsk politikk har en tendens til å overdrive sin retorikk i kritikken av AP-staten. Påklistrede merkelapper om sosialisme og tirader hvem som var for lukkelov, etermonopol og regulert boligmarked på 80-tallet tjener ikke særlig til opplysning i dagens politiske debatt.Det betyr derimot ikke at den sosialdemokratiske likhetstanken ikke hindrer menneskers drømmer og muligheter også i dagens samfunn. » Read the rest of the entry..

Dagsavisen melder i dag den gledelige nyheten at familiene er mer pålitelig enn kommunene, og at eldre derfor velger å få hjelp fra familien i stedet. Dette er imidlertid ikke ment som en gladnyhet fra Dagsavisen, men snarere som en kamp for økte offentlige utgifter.

For alle som ikke er sosialister, må imidlertid det Dagsavisen presenterer som en gal utvikling snarer fremstå som det motsatte; en riktig og ønskelig utvikling. Det kan ikke være slik at det er et mål at flest mulig skal være avhengig av offentlig hjelp, selv om enkelte på venstresiden kanskje ønsker det. For liberalkonservative er det ikke det offentlige som er den primære skaperen av trygghet og velstand, men derimot den enkelte selv og deres familier. Det offentlige bør kun være et supplement, i de tilfellene hvor man selv ikke har mulighet til å få ivaretatt basale behov.

Dette er et prinsipp som også tidligere sosialdemokrater etterlevde , bla. gjennom regelen om gjøre sin plikt før man krevde sin rett. Det er mange av den gamle arbeiderklassens kjemper som mente at det ville være skammelig å kreve hjelp av det offentlige i de tilfeller hvor man hadde mulighet til å klare seg selv. Dessverre har dagens sosialdemokrater beveget seg mot sosialistene i synet på staten som garantisten for lykke og velferd. Dette ble godt illustrert gjennom stortingspresident Torbjørn Jaglands kommentarartikkel i Dagsavisen 30.6 (ikke på nett) hvor han bla. skriver:

”Velferdsstaten har blitt nødvendig del av alle menneskers liv. I velferdsstatens trygghet ligger friheten”

Sitatet sier mye om dagens sosialdemokraters samfunnssyn. Dersom alle skulle være avhengig av velferdsstaten, bør det være grunn til å stille spørsmål med hva slags samfunn vi lever i. Det er svært mange i dag som er fullstendig i stand til å leve bekymringsfritt uten å være avhengig av velferdsstatens ytelser. Samtidig ser på en rekke områder at de som virkelig er avhengig av offentlig hjelp, ikke får nødvendig hjelp for å komme seg på beina igjen. Det vil være ganske naivt å tro at dette ikke har en viss sammenheng med at velferdsstaten har utviklet seg i den retning Jagland ønsker, den har blitt altomfattende. Dagens velferdsstat inndrar en del av inntekten til majoriteten til befolkningen gjennom skatteseddelen, som de så fordeler tilbake til de samme menneskene gjennom tjenester, bidrag osv . Hvorfor ikke inndra litt mindre av folks inntekter, slik at de isteden kan ivareta flere behov selv, og så fordele tilbake til som virkelig ikke klare seg på egenhånd? Da hadde man også kunne slanket byråkratiet som sluker en del av skatteinntektene på veien mot omfordeling.

Men tilbake til Dagens artikkel i Dagsavisen. Det må jo være en flott utvikling hvis familiene igjen tar større ansvar for å hjelpe sin eldre. Utover å føle en moralsk forpliktelse til å hjelpe de som har oppfostret og støttet en gjennom hele livet, dreier dette seg like mye om omtanke og nestekjærlighet for våre nærmeste. Det kan ikke være slik at vi skal ha et velferdssystem som fratar oss ansvaret for å være omsorgsfulle og medhjelpelige mot våre familemedlemmer.

Og ja, selvfølgelig er jeg klar over at alle eldre ikke har nær familie i umiddelbar nærhet som kan bistå med husarbeid, innkjøp osv. Det er allikevel ikke dermed sagt man bør rope høyt på at det er kommunen som skal ha et ansvar for å gjøre alt. Flertallet av norske eldre er ikke minstepensjonister. De sitter ofte på stor formue, og har rimelig greie pensjonsutbetalinger. I slike tilfeller er de fullt i stand til å sørge for at en del huslige aktiviteter kan ivaretas selv uten bistand for kommunen.

I følge SSB hadde en alderspensjonist i gjennomsnitt i 1999 143 700 kroner i disponibel inntekt, eller 11975 kroner per måned, noe som utvilsomt har steget til et høyere beløp i dag, vel 7 år senere. Det betyr selvfølgelig at svært mange pensjonister har mulighet til å betale en tusenlapp i måneden for rengjøring av leilighet, og en femtilapp i uken til den lokale kjøpmannen for å få tilkjørt matvarer hjem. Dersom disse faktisk sørget for dette selv, kunne kommunene ha gitt bedre hjelp til de som ikke har en slik mulighet.

Selvfølgelig finnes det en del som ønsker at foreldrene skal bruke minst mulig penger, slik at arven kan vokse seg størst mulig. Det kan imidlertid ikke være velfredsstatens oppgave å sørge for ivaretakelse av fremtidige arvelodd.

I motsetning til Dagsavisen, applauderer jeg en utvikling hvor familiene viser mer omsorg og nestekjærlighet for de eldre.

I Danmark foregår går det nå en stor debatt om fremtidens danske velferdsreform og generasjonsregnskap. I likhet med Norge går forholdstallet mellom antall personer i arbeid og antall pensjonister og trygdede også i Danmark dramatisk ned. Det blir stadige færre dansker i arbeid som kan finansiere velferdsgodene for resten av befolkningen. Den borgerlige regjeringen i Danmark har derfor kommet med en forslag til velferdsreform for å møte disse utfordringene. Blant tiltakene som foreslås er:
* høyere pensjonsalder
* innstramninger i studelånsordningen for å få bedre studieprogresjon
* tilltak for å få flere innvandrere i arbeid
* en massiv økning i bevilgningene til forskning
* økning i bevilgningene til utdanning

Men til tross for at Norge har mange av de samme utfordringene som Danmark, er debatten om generasjonsregnskapet og fremtidens velferdsmodell nesten totalt fraværende her på berget. Her er politikerne som oftest mer opptatt å diskutere hvordan vi kan øke de offentlige utgiftene til alle slags mer eller mindre gode formål.

Av Norges 2,2 millioner sysselsatte, arbeider rundt 800.000 i offentlig sektor. Samtidig bor det 2,8 millioner personer i alderen 20-66 år i Norge. Det betyr at vel halvparten befolkningen i yrkesaktiv alder enten jobber i det offentlige eller ikke jobber overhodet. Grovt sett er det derfor bare de 1,4 millionene arbeidstakere som ikke arbeider i offentlig sektor, som bidrar til den direkte verdiskapningen de øvrige 3,2 millionene innbyggerne i Norge nyter godt av. Fra 1993 til 2003 økte antall uføretrygde med nesten 30%, og det totale antallet har nå passert 300 000 personer.

Oljerikdommen har tydeligvis blindet norske politikere. Hva Norge skal leve av den dagen olje- og gassen ikke lenger smører vår fete offentlilge sektor, er fortsatt et åpent spørsmål. Norge har i dag en eksportprofil på linje med et uland. Det vesentlig av våre produkter som eksporteres er råvarer. Halvparten av all eksport er gass og råolje. Den nest største eksportartikkel er uforedlet fisk.

Fox Mulders paranoide slagord fra X-files “Trust no one” har definitivt en mening. Jeg tør ihvertfall ikke stole på at staten skal garantere for at jeg får en behagelig tilværelse resten av mitt liv…

Overskriften er tittelen på en bok hvor Al Franken går til feltog mot høyrevridde personer i amerikanske media. Etter de siste måneders hendelser i Sverige kan tittelen like gjerne brukes om de svenske sosialdemokratene.

I dag ble det kjent at utenriksminister Laila Freivalds trekker seg som følge av kritikken etter at svensk UD grep inn og stengte Sverigedemokratenes nettside etter at de hadde publisert de berømte Muhammed-karikaturene, et inngrep som er i strid med Sveriges grunnlov. Freivalds har hele tiden benektet at hun hadde kjenneskap til UDs involvering med å stenge nettsidene, og en tjenestemann i svensk UD har av statsminister Göran Persson offentlig blitt uthengt som syndebukk. Så kom det frem at tjenestemannen handlet på direkte ordre fra Freivalds, og da sa hun at hun ikke tenkte på at det var hennes møte med denne tjenestemannen som hadde foranlediget stengingen av nettsiden.

Mer ynkelig forsøk på å skyve fra seg ansvar, skal man lete lenge etter. Dette fører seg imildertid inn i rekken av flere løgner eller halvsannheter som sossarna de siste tiden har fremført.

Etter at sikkerhetssjefen i riksdagen sporet anonyme eposter med påstander om at moderaternas leder Fredrik Reinfelt hadde benyttet seg av svart arbeidskraft og til og at han var pedofil tilbake til sossarnas hovedkvarter på Sveavägen, benektet sossarna at epostene var sendt derfra. De hevdet til og med at de hadde undersøkt serverne, og at det ikke var noe trafikk ut i det aktuelle tidsrommet. Når dette igjen ble avslørt som løgn, nektet først sossarna å avsløre hvilken medarbeider som var ansvarlig, og forsøkte å skape inntrkk av av at dette var en perifer medarbeider. Senere viste det seg at den ansvarlige var mannnen som var blitt headhuntet for å jobbe med opinionsdanning og strategi i nært samarbeid med sossarnas generalsekretær.

Under Tsunami-høringene i Sverige nå, blir det også hevdet at Göran Perssons statssekretær Lars Danielsson, har løyet om hvilken kontak som var mellom svensk UD og statsministerens kontor 2. juledag 2005.

Er det tilfeldig at tre slike saker blir avslørt så tett opp til hverandre? Eller har Sosialdemokraterna utviket en uklutur, bassert på løgner, halvsannheter og unndragning av fakta?

Dagsavisen har i dag en artikkel om at Øystein Djupedal ønsker døgnåpne barnehager. Nå skal ikke jeg innta en ”stopp verden, jeg vil av holdning”, men det er all grunn til å stille spørsmål om hvor langt det offentlige skal gå i legge til rette for at foreldre ikke skal ta ansvar for egne barn. Selvfølgelig er det enkelte eneforsørgere som jobber skift, men det er ingen grunn til at ikke bedriftene selv kan lage barnepassordninger for dette, hvorfor skal det offentlige blandes inn? Skal maksprisen også gjelde for nattbarnehager?

Dette er en utvikling vi har sett i lang tid, hvor foreldrene ønsker mindre og mindre å ta det ansvaret det faktisk er å sette et barn til verden. I dag vil det i 99,9% av tilfellene være et bevisst valg å fullføre et svangerskap. Men hvorfor skal ikke folk som tar dette valget også måtte ta det ansvaret det innebærer. Det er ikke for mye forlangt at man slakker ned noe på selvrealiseringsbehovet og karrierejaget en periode hvis man får barn. Det å bli foreldre forplikter faktisk. Kanskje burde Djupedal heller dra strikken enda lenger og foreslå å opprette offentlige oppvekstinstitusjoner hvor barna rett og slett flytter inn. Slik kan de få tilsyn av pedagogene som tydeligvis er bedre oppdragere enn foreldrene selv. Og foreldrene kan besøke barna sinde når det passer inn i selvrealiseringsplanene sine…

Og ja jeg sitter høyt på min pidestall og nyter singeltilværelsen.