Audun Lysbakkens forslag om å kaste ut NATO og starte FN-ledede fredforhandlinger, er det samme som å gi carte blanche til terrorister og kriminelle som vil voldta Afghanistans befolkning.

SVs nestleder Lysbakken demonsterer med sitt ustpill i Dagbladet en total historieløshet når han vil trekke NATO ut av Afghanistan og starte FN-ledede fredsforhandlinger med Taliban. Hva skal det forhandles om? Taliban demonstrerte gjennom en årrekke på 1990- og begynnelsen av 2000-tallet hva slags samfunn de ønsker i Afganistan. Det er ikke fred og demokrati, men et totalitært dikatatur basert på islamsk sharialovgivning som er Talibans agenda.

Og for bare å illustrere ytterligere sin mangel på historiekunnskap er det ingen ringere enn FN som Lysbakken mener bør ta styringen over fredsforhandlinger i Afghanistan. FN, denne organisasjonen som norske skolebarn læres opp til å dyrke som noe av det beste menneskeheten har bragt til live gjennom et internasjonalt felleskap. Hvor mange ganger skal FN-linjen feile før norske politikere på venstresiden fjerner seg fra Utopia og innser at mordere og terrorister ikke er åpne for forhandlinger?

FN-linjen førte til at tusenvis av sivile ble slaktet i Srebrenica, mens FNs representaner skålte sammen med bødlene. FN-linjen tillot Slobodan Milosevic å drive 800.000 kosovoalbanere på flukt når han i 1999 startet sin etniske utrenskning i Kosovo. Det var NATO som til slutt satte en stopper for galskapen.

I Darfur er hundretusener på flukt og sivile slaktes daglig ned av den regjeringsstøttede militsen. FN klarer fortsatt ikke å stable på beina en fredsbevarende styrke fordi man ikke klarer å forhandle seg til enighet med bandittene i den sudanesiske regjeringen.

I Rwanda foregikk et av de verste folkemordene i nyere tid foran øynene på FN. Og hvilken fred og stabilitet har FN skapt i Kongo? FN har vært i Libanon siden 1978, men dette er vel neppe et land som går inn i kategorien fredlig og stabilt. FN har vært på Kypros siden 1964 , men fortsatt okkupures den ene halvdelen av Tyrkia.

For all del, FN gjør også positive ting. Gjennom sine nødhjelpsprogrammer mottar hundretusenvis vaksinasjoner, mat, utdanning m.m. Men når det gjelder evnen til å skape fred i konfliktområder er det ingen grunn til å slå seg på brystet.

NATO er heller ikke feilfrie. Men deres tilstedeværelse i Afganistan er ønsket både av den folkevalgte regjeringen og av FN selv. Som APs Olav Akselsen sier “Vi er der for å hjelpe Afghanistan. Det er FN som har bedt Nato være der for å støtte en folkevalgt regjering og gjenoppbygge et sivilt samfunn.

Senstralstyremedlem Ingrd Fiskaa i SV sier til Aftenposten at andre får vurdere om det er viktigere å delta i kampen for demokrati og stabilitet i Afganistan enn at SV deltar i regjeringen. Svaret burde være åpenbart; JA!

Nå stilte riktignok Fiskaa spørsmålet litt mer demagogisk enn slik jeg har gjengitt det ovenfor. På direkte spørsmål om et krav om norsk tilbaketrekking fra Afghanistan ikke også betyr at SV må trekke seg fra regjeringen svarte hun:

“- Det må du spørre de andre om, om det er viktigere å holde i gang krigen enn at SV er i regjering.”

For alle andre enn NATO-motstanderne i SV burde det være åpenbart at det å hindre at Taliban og lignenede grupperinger igjen skal kunne voldta det afghanske folket er viktigere enn at SV fortsetter i regjeringen. For alle andre ann SV burde det være åpenbart at det er viktigere at Norge bidrar til den militæralliansen som er hjørnestenen i norsk sikkerhetspolitikk enn at SV fortsetter i regjering. Og for alle andre enn SV burde det være åpnebart at krefter som Taliban ikke kan nedkjempes med prat og fredsretorikk. Ledende SV politikere mener derimot at man isteden burde forhandle med Taliban. Som crackedactor skriver; hva er forhandlingskortet SV?

Skal vi bare sette oss ned og synge den gamle sangen vi bli indokrinert med i barneskolen

“Vi tar hverandres hender, og setter oss i ring.

Vi er en masse søsken, oss skiller ingenting.

For Gud er far til alle, og jorden er vårt sted.

Og alle verdens mennesker, de er vi venner med.”

“Så har flere talere vært innom Kinas rolle i Afrika. Jeg er ikke så pessimistisk der som enkelte har gitt uttrykk for. Utenriksdepartementet har fått laget en egen studie om Kinas rolle i Afrika. Jeg tror at hovedbildet av dette tross alt er positivt. For det første er Kina det landet som gjør akkurat det høyresiden her etterlyser, de driver først og fremst handel med Afrika. Kina bidrar jo til billigere varer nesten overalt i Afrika.”

Sitatet overfor er fra Erik Solheims innlegg i debatten om utenriksdepartementets budsjett for 2007. Solheim har ved flere tilfeller uttalt seg positivt om Kinas engasjement i Afrika. Selvfølgelig er det positivt at land, også Kina, bidrar til økonomisk utvikling gjennom handel med afrikanske land. Men det “høyresiden” etterlyser Solheim, der er fri handel, ikke handel som baserer seg på utbytting og politiske motytelser.

På mandag annonserte Malawi, som er verdens fattigste land (basert på BNP per innbygger) at de bryter de diplomatiske forbindelse med Taiwan etter 41 år. Og her er det rene ord for penga:

“We have decided to switch from Taiwan to mainland China after careful consideration on the benefits that we will be getting from mainland China,” sa Malawis utenriksminister i en uttalelse.

Men ideologitåka kan tydeligvis gjøre selv den mest klarsynte blind. Solheim er jo kjent som en beundrer av Kina og har selv i nyere tid ikke gått av veien for å tale varmt om Kinas tidligere dikator Deng Xiaoping. Deng var mannen som blant annet beordret massakren på den himmelske freds plass i 1989, og han var ansvarlig for at tusenvis av dissidenter mistet livet under hans ledelse.

I Dagsavisen 14. april 2004 ble Erik Solheim spurt om hvilken politiker han har mest sans for. Svaret er meget interessant og kan muligens også kaste noe lys over grunnen til at Solheim er så positiv til Kina:

“Av politikere fra andre land vil jeg trekke frem Deng Xiaoping…. ….han er den som har forandret verden mest til det bedre i den tiden jeg har levd, “ svarte Solheim. Ytterligere kommentarer skulle være overflødige….

Tora Aaasland som torsdag ble ny minster for forskning og høyere utdannelse er selvutnevnt museumsbestyrer i SV, hun var en av de som ville hegne om marxismen i SVs prinsipprogram, hun har vært motstander av alle kommersielle tv-kanaler, hun var imot reklame i nærradioene og hun har tidligere fremholdt at motstanden mot norsk medlemskap i NATO og nei til EU er blant grunnpillarene i SVs politikk. » Read the rest of the entry..

Kristin Halvorsen beviser nok en gang at hun er en populist når hun oppforderer Trondheim og Bergen til å innføre rushtidsavgift. Som motytelse lover hun at staten skal bidra med like mye penger som rushtidsavgiften genererer.

Nå er kanskje ikke forslag om en ny avgift i utgangspunktet populær politikk, men når man ser at det er Trondheim og Bergen som skal få nyte godt av statlige gavepenger ved innføring av rushtidsavgift, så begynner dette å lukte populisme. Det synes åpenbart at Halvorsen har gitt opp drømmen om sosialistisk flertall i Bergen ved dette valget, og etter alt å dømme sitter sosialiststyret i Trondheim trygt også etter valget. Dermed kan SV forsøke seg med litt indremedisin rettet mot sine kjernevelgere.

Det mest nærliggende spørsmålet er hvorfor ikke Kristin Halvorsen ønsker å oppfordre Oslo til å innføre rushtidsavgift. Det er her de største traffikale problemene i Norge er, og det er her man virkelig ville kunne se en merkbare nedgang i biltrafikken hvis man gjennomfører et slikt forslag. Svaret må være taktiske hensyn. Som i 2003 ser bystyrevalget i Oslo ut til å bli rekordjevnt, hvor bare noen hundre stemmer kan avgjøre om det blir et borgerlig eller sosialistisk byråd. Halvorsen velger derfor taktikk fremfor prinsipper, da hun åpenbart frykter at en rushtidsavgiftsdebatt i oslo vil svekke venstresiden.Derfor er det tydeligvis viktig for Halvorsen å unngå å minne velgerne på at Oslo SV i sitt kommunevalgsprogram skriver at de ønsker å innføre rushtidsavgift.

“SV-kommuner på topp i sosialhjelp” var tittelen på en propaganda mail som dukket opp i min inbox i dag. Basert på KOSTRA-tall slår SV seg på brystet og hevder at SV-kommunene har bevist at det å “fjerne fattigdommen krever både mer penger å leve av og god oppfølging på andre områder som bolig, gjeld, helse og opplæring”.

Etter å ha sammenlignet alle kommuners gjennomsnittsutbetaling av sosialhjelp, har SVs tallmagikere kommet frem til at kommuner med SV ordførere i gjennomsnitt utbetaler 6307 kr per mnd. i sosialhjelp, noe som visstnok skal være bedre enn snittet for kommuner styrt av andre partier.

SVs påstand er i statistisk øyemed mer eller mindre latterlig. All den tid SV kun sitter med ordføreren i 8 av landets kommuner er grunnlaget for en gjennomsnittsberegning ganske tynn. For det første er det begrenset hav en gjennomsnittsberegning illustrerer, da det er store forskjeller fra kommune til kommune.

SV-styrte kommuner:

Rana 7468
Nesodden 7448
Vinje 7361
Hurdal 7184
Klæbu 6229
Namsos 5670
Berlevåg 4650
Lødingen 4451
Som man kan se av oppstillingen ovenfor er det et spenn i gjennomsittsutbetalingene i SV-kommunene fra 4451 til 7468 kroner per måned. Gjennomsnittlige utbetalinger per måned på landsplan er 5905 kroner per måned. Riktig nok er snittet over dette, men en like dekkende påstand for SV basert på tallene er “4 av 10 SV-kommuner under landsgjennomsnittet for sosialhjelp”. Jeg regner med at en slik overskrift ikker passer like godt inn i partiets budskap…

Kostra tallene viser dessuten at 153 kommuner i Norge som ikke er styrt av SV har høyere gjennomsnittsutbetalinger enn 6307 kroner som er snittet for SV-kommunene. Forøvrig kan det nevnes at KOSTRA-tallene for gjennomsnittsbetaling gjelder alle utbetalinger enten du er enslig eller har forsørgeransvar. Da den demografiske fordelingen av sosialklienter i Norge er ulik (f.eks. flere enslige sosialhjelpsmottagere i byer) er det begrenset hva disse Kostra tallene kan fortelle oss som mål på snille og slemme. Enslige mottagere mottar som kjent mindre enn mottagere med forsørgeransvar.

SV er ute og rir igjen i “det godes tjeneste” med nye løfter som skal finansieres av skattebetalerene. Siste innspill kommer fra finansminister Kristin Halvorsens eget fylkeslag i Oslo, hvor gruppeleder Knut Even Lindsjørn sier til Nettavisen at SV vil ha minst 4 timer hjemmehjelp per måned til alle over 80 år som ønsker det.

For en slikk og ingenting kan dermed familiemedlemmer som ikke gidder å hjelpe sine slektninger, eller friske eldre som ikke gidder å vaske sin egen leilighet på kommunen til å gjøre dette i stedeen. Hjemmehjelp er en viktig tjeneste for eldre som ikke er i stand til å utføre renhold m.m. selv. Problemet med SVs forslag, er at de definerer alle over 80 som en gruppe mennesker. Det er store forskjeller i helsetilstanden til eldre mennesker, ikke alle er avhengig av hjelp. Men hvem vil si nei takk til hjelp, hvis de får et tilbud fra kommunen som for mottakerne nesten er gratis?

Jeg vil foreslå at SV også vurderer følgende tiltak for et varmere samfunn:
* Sosialhjelp til alle som ønsker det
* Uføretrygd til alle som føler seg litt syke
* Kommunal bolig til alle (inkludert meg selv) som ikke har råd til å kjøpe
* Gratis kollektivtilbud til alle som tjener under 300.000 kroner (grensen som SV vil øke trygde- og sosialhjelpsutbetalingene til)
* Subsidiert kommunalt middagstilbud til alle som ikke gidder å lage mat selv

Jeg tar gjerne i mot flere forslag som kan oversendes Oslo SV.

Dagsavisen har i dag en artikkel om at Øystein Djupedal ønsker døgnåpne barnehager. Nå skal ikke jeg innta en ”stopp verden, jeg vil av holdning”, men det er all grunn til å stille spørsmål om hvor langt det offentlige skal gå i legge til rette for at foreldre ikke skal ta ansvar for egne barn. Selvfølgelig er det enkelte eneforsørgere som jobber skift, men det er ingen grunn til at ikke bedriftene selv kan lage barnepassordninger for dette, hvorfor skal det offentlige blandes inn? Skal maksprisen også gjelde for nattbarnehager?

Dette er en utvikling vi har sett i lang tid, hvor foreldrene ønsker mindre og mindre å ta det ansvaret det faktisk er å sette et barn til verden. I dag vil det i 99,9% av tilfellene være et bevisst valg å fullføre et svangerskap. Men hvorfor skal ikke folk som tar dette valget også måtte ta det ansvaret det innebærer. Det er ikke for mye forlangt at man slakker ned noe på selvrealiseringsbehovet og karrierejaget en periode hvis man får barn. Det å bli foreldre forplikter faktisk. Kanskje burde Djupedal heller dra strikken enda lenger og foreslå å opprette offentlige oppvekstinstitusjoner hvor barna rett og slett flytter inn. Slik kan de få tilsyn av pedagogene som tydeligvis er bedre oppdragere enn foreldrene selv. Og foreldrene kan besøke barna sinde når det passer inn i selvrealiseringsplanene sine…

Og ja jeg sitter høyt på min pidestall og nyter singeltilværelsen.